”Det er vel en mening med det”!

Av Eivind Flå

 5Mos 29,29: - Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss …

Jes 55,9: - For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.

I prøvelsens stund får man ofte mange gode råd og hører mange utsagn. I forbindelse med sykdom, ulykker eller andre vanskelige forhold i livet, hører man av og til at ”det sikkert er en mening med det”. Det kan nok være både velment og ligge en god tanke bak, men spørsmålet er likevel om dette stemmer med Skriften. Nå er det liten tvil om at sangeren har rett når han sier: ”Gud er på tronen ennu, og han kommer sine i hu”. Det er Guds barns store trøst at Herren har kontrollen. Det er jo han som både er lysets opphav og mørkets skaper (Se Jes 45,7). Og, hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver! Om vi forstår det eller ei, så er det dyp sjelesørgerisk trøst i Rom 8,28: - For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. Om vi lever vårt liv i et nært og fortrolig forhold til Herren, så har Han lovt at de mørke og de lyse tråder i livets vev vil samvirke til et godt og herlig bilde.

Samtidig forholder det seg slik at når synden kom inn i verden, da kom også det meningsløse inn i verden. Vi lever derfor i et spenningsfelt mellom det meningsfulle og det meningsløse. Det er ingen tvil om at livet i synden er et meningsløst liv. Men også Guds barn både bærer sine merker av syndens sår og snubler mang ei gang på livets vei. I tillegg opplever vi sannheten i hva Jesus formidlet i bergprekenen i Matt 5,45: - For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. I denne spenningen tror jeg ikke det er oss gitt å se en mening med alt vi møter, og enda verre blir det vel å gi inntrykk av at vi ser meningen med andres prøvelser og lidelser. Jeg er redd det helst blir falsk trøst. Men om det ikke er gitt oss å se en mening med alt som møter oss, er det noe vi med frimodighet bør formidle til hverandre, og det er at Jesus selv er meningen i livet!

I Jobs bok stiller Job mange spørsmål. Han har så mange hvorfor han ønsker å få svar på. Det forunderlige er likevel at Herren ikke gir Job svar på hans hvorfor. I stedet stiller Herren Job spørsmål som Job ikke kan svare på. Resultatet blir en lukket munn. I dette åpenbares så at Herren selv er løsningen på alle Jobs gåter. Jobs slår seg til ro gjennom erkjennelsen han utroper i Job 42,2: - Jeg vet at du kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg. Bare i det personlige møte med Herren kommer utløsningen og lyset over livets mening for Job. Alle teoretiske forklaringsmodeller kom til kort. Dette er for øvrig åpenbaringens vesen i Bibelen. Parallelt til Jobs erkjennelse sier Paulus i Rom 11,33: - Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. Fredrik Wisløff skriver det så fint: ”Av alle dybder i Gud er hans kjærlighets dyp det mest uutgrunnelige”. Om du ikke ser meningen med alt hva du opplever, og kjenner det som en stein til byrden når andre mener du bør se dette, så er det mitt råd at du heller ser i en annen retning: Se på han som steg ned fra det himmelske høye, og som kom til vår jammerdal, til en verden full av synd og meningsløshet! I Guds råd ble det tatt en rik og meningsfull beslutning: Faderen sendte sin enbårne sønn til Golgata for å sone  all verdens synd, og Sønnen var villig til å gå den tunge vei til korsets tre. Jesus er Guds ett og alt! Om du savner mening – Jesus selv er meningen i tilværelsen, og han har lovt å være med i og under alle forhold, også de vi med rette opplever som totalt meningsløse. Livets store mening er Jesus Kristus, vi i ham og han i oss. Løsningen er han som sa: - Jeg er veien og sannheten og livet. Bibelen handler nemlig ikke om ideer eller spekulasjoner, men om Herren selv. Ja, Herren selv er livets store sammenheng.

Jeg tror for øvrig den hardt prøvede Herrens tjener, Emil Gustafson, har rett i hva han minner oss om i sin kjente sang: ”Hvor underlig er du i alt hva du gjør! Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før’, for meg er den beste å gå”. Det er min overbevisning at det kommer en dag da alle  grublende hvorfor skal bli til et undrende derfor! 1Kor 13,12 sier det slik: - For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.