Alf Magnus skriver i sin bok om Hans Nielsen Hauge om Sara Oust som var viktig i vekkelsesarbeidet.

«På Tynset var Sara en gang på besøk hos et ektepar. Disse satt sammen og sang fra Hauges salmebok, da prosten på Tynset, Andreas Fuglesang Dircks, kom stormende inn. Han hadde fått nyss om at Sara var på besøk. Han rev salmeboken fra henne og kastet den på ilden, samtidig som han hav henne en ørefik. Kona fikk ved hjelp av en kjepp karet boken til seg. Den var som ved et under uskadd. Prosten nyttet anledningen til å skjelle dem ut for virksomheten de drev. Da han merket at utskjellingen ikke gjorde noe særlig inntrykk, gikk han mot døra.  Men plutselig stanset han og sa, henvendt til Sara: «Du synes vel jeg har gjort urett og handlet ille mot deg?» «Å, nei,» svarte hun. «Det kan ikke skade meg, for jeg tror at alt som Herren lar skje med meg, skal tjene meg til det gode. Men det forekommer meg at prosten har handlet mest ille mot seg selv». Da brøt prosten i gråt og gikk ut», skriver Magnus.

1.Peter 2,23 sier: «Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.»

Jeg synes Sara sitt svar er nydelig. Hun skjeller ikke tilbake, svarer mildt, men ikke uten salt. Et eksempel til etterfølgelse.