av Eivind Flå

2 Kor 3,6: «For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.»

Pinsefestens dag er en stor frelseshistorisk begivenhet, og handler om Den Hellige Ånds komme på den jødiske høytiden shavuot. Shavuot betyr «femtiende», og omtales i 3 Mos 23,15-22 som en av Herrens høytider (Ukenes høytid). Den feires femti dager etter påske (hebr: pesach). Shavuot markerer begynnelsen på hveteinnhøstningen (se: 2 Mos 34,22), og er ellers for jødene en minnedag om hva som skjedde på Sinai, da loven ble gitt med bokstaver på steintavler. Når vi i 2 Kor 3,6 leser at «bokstaven slår i hjel», er dette derfor et annet uttrykk for lovens gjerning og vesen.

Samtidig som Moses mottok de 10 bud på Sinai, lagde og tilba Israelsfolket en gullkalv. De sa: «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» Med all tydelighet viser dette kontrasten mellom Guds hellighet og menneskets ugudelighet. I 2 Mos 32 kan vi så lese om Herrens vrede og dom over folket. Konsekvensen ble at omkring 3000 døde (se: 2 Mos 32,28). Slik anskueliggjøres også budskapet i Rom 3,19: «Vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.»

Loven er ikke gitt til liv, men til død! I 2 Mos 20 klargjøres tre forhold. For det første at Gud er hellig og ikke tåler noe urent. Gud er en fortærende ild (se: Hebr 12,29). For det andre vårt behov for en mellommann (2 Mos 20,18-21). Og for det tredje vårt behov for et alter og soning ved blod (2 Mos 20,24). Loven er altså ingen frelsesvei! Det er ikke loven det er noe galt med, for den er både hellig og god (se: 1Tim 1,8). Det er vår natur som er problemet. Uansett hvor mye du tar deg sammen, ja, selv om Gud gir deg all den kraft du skulle ønske, vil du aldri lykkes. I Rom 3,20 gjøres det klinkende klart: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.» I Gal 3,2 stiller Paulus følgende spørsmål til galaterne: «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?»

På pinsefestens dag er vi vitne til det stikk motsatte av det som skjedde da loven ble gitt på Sinai. Som følge av Åndens utgytelse, og at loven ble skrevet, ikke på steintavler, men på kjødtavler, ble 3000 gitt livet. I Apg 2,40 kan vi lese om frukten av Åndens komme på pinsedag: «Den dagen ble det lagt til omkring 3000 sjeler.» Fylt av Den Hellige Ånd sto Peter frem og proklamerte hvordan Jesu død og oppstandelse er en oppfyllelse av hva som er skrevet om ham i Det gamle testamentet. Talen førte til vekkelse og nytt liv. Den Hellige Ånd, som Bibelen omtaler som Den annen talsmann, kastet gjennom Peters vitnesbyrd lys over Jesus, Den første talsmann. Det radikale budskapet stakk dem i hjertet (Apg 2,37), og de tok sin tilflukt til Jesus som sin eneste redning og frelsermann. Jesus talte om denne Åndens gjerning dagen før han ble ført til Golgata. I Joh 16,14 sies det: «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere.» Resultatet av Åndens komme er en sterk Kristusforkynnelse!

Gjennom de frelseshistoriske begivenheter knyttet til shavuot på Sinai (2 Mos 20) og i Jerusalem (Apg 2), tydeliggjøres forholdet mellom lov og nåde. I Hannas bønn i 1 Sam 2,6-7 lyder det i overensstemmelse med dette: «Herren døder og gjør levende, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. Herren gjør fattig og han gjør rik. Han nedtrykker og han opphøyer.»

Martin Luther har sagt det så treffende: «Loven sier: Gjør dette og du skal leve - og det blir aldri gjort. Evangeliet sier: Tro på ham - og se alt er gjort.»