Av Eivind Flå

Jerm 10,23: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.»

Ordspr 16,9:«Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang».

Jesu liv var en vandring. Det var en vandring mot Getsemane, Gabata og Golgata. Det var en vandring i vårt sted. Han som vandret for oss vil også være med oss under vår vandring i denne verden. Lydia Lithell har skrevet sangen «Her jeg vandrer som en pilegrim.» I koret står det: «Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn. Det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen.» I en annen sang lyder det: «Du vandringsmann til en gylden stad, tap aldri Jesus av syne.»

En har sagt at det å vandre er å gå langsomt. Jesus sier: «Følg meg!» Han vil ikke at vi skal løpe foran ham, men følge etter ham. Jeg tror det er rett å si at han leder sine vandringsmenn på rettferdighetens stier, og det med hvilepuls. I Jes 30,15 sier Herren: «I stillhet og i tillit skal deres styrke være.» Vi er kalt til å bie på Herren. Å bie betyr «å vente lenge og tilsynelatende forgjeves». Vi råder ikke selv for våre liv. Det står ikke til oss å styre vår gang. Vi vet ikke å finne frem på egen hånd. Herren er den gode hyrde. Han både er veien, og kjenner hvert skritt på vår vei. I Salme 25,8 står det: «Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien.» Om du forsøker å finne frem på livsvandringen alene, da går du deg vill. Intet menneske er i stand til å finne frem til himmelen ved egen kraft og egen hjelp. Men hva vi er ute av stand til, det kan Jesus. Fil 1,6 sier: «Jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.»

Israelsfolket vandret 40 år i ørkenen uten kart og kompass, uten å vite hvor veien førte. De var en menneskelig sett hjelpeløs pilegrimsskare. De hadde ingen proviant som ventet på de forskjellige stasjoner på deres reise. Heller ikke hadde de flere klær enn dem de sto og gikk i. Menneskelig sett var det intet som kunne møte deres behov. Men Herren var med dem. Guds egen ledelse var folkets redning. Selv kunne ikke folket legge planer for neste dag. De visste ikke når de skulle bryte opp eller når de skulle slå leir. De levde et liv fullstendig avhengig av Herren fra dag til dag, ja fra time til time.

For Guds vandringsmenn er Bibelen vårt kart, mens Den Hellige Ånd er vårt kompass. Alle våre mer eller mindre velmente strategier holder ikke mål. I Salme119,105 åpenbares den himmelske strategi: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Har du Skriftens himmelske lys over din vei, da vil du finne frem til himmelens skjønne land.

Benjamin Franklin sa en gang at «Herren hjelper den som kan hjelpe seg selv». Dette er løgn! Det står ikke til vandringsmannen verken å hjelpe eller bevare seg selv. Han er helt prisgitt Herren som styrer. Den finske presten og salmedikteren, Wilhelmi Malmivaara formulerte det slik i 1903: «Styr du min vandring, Frelser så kjær, slik at den leder dit hvor du er, å la mitt øye skue din høye herlighet der».

I 1 Mos 5,24 står det: «Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.» Her ser du vandringsmannens store velsignelse. Etter en over 300 år lang vandring med Gud, skjedde det en bortrykkelse. Slik vil det også bli for Guds menighet. Bortrykkelsen er vårt salige håp! En dag legges for evig vandringsstaven ned. For Guds folk står da hvilen tilbake.

Min framtids dag er lys og lang,
den rekker bakom tidens tvang,
der Gud og Lammet selv jeg ser,
og ingen nød skal være mer.