Av Knut Jensen

 “Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.” Luk.24,25-27.

På veien til Emmaus.
Her har vi en innholdsrik og talende illustrasjon på hvordan Kristus betrakter, verdsetter og anvender Det gamle testamente. Jesus trekker fram utvalgte eksempler fra de hellige skriftene, som alle, fra begynnelsen til slutt taler om ham.

Her får vi en klargjørende forståelse av hvordan de første kristne lærte å innta Det gamle testamente. Det heter seg at da Jesus hadde forlatt de to disiplene, vendte de seg til hverandre med disse ordene: «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?» Luk.24,32. Der ser vi i et glimt hvordan Det gamle testamente nå var blitt for de første troende. Det var blitt et skrift som gjorde deres hjerte brennende. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Dette var blitt mulig fordi han hadde fått utlegge for dem det som var skrevet om ham i Mose lov og profetene og salmene. Han åpnet deres forstand, så de kunne forstå Skriftene! (Luk.24, 44-45).

Troskapen mot Guds ord.
Sammen med et stort antall bibeltroende, hevder vi at hvert eneste profetiske ord må få sin oppfyllelse. De vil oppfylles virkelig og fullstendig, på samme måte som de opprinnelig var ment. Jesus sa det slik: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå før det er skjedd alt sammen.» Matt.5,17-18. Ved sin inntreden i verden, ved sitt liv, sin død og oppstandelse, oppfylte han loven og profetene. Lovens innerste side, som er Guds kjærlighet til oss mennesker vil derfor aldri opphøre! (Joh.3,16.) «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» Joh.10,35.

Guds ords tale.
Naturlig nok vil ikke den fulle forklaring på profetiene komme før oppfyllelsen av dem. De eksakte detaljer, trinn og rekkefølgen i de forskjellige mellomliggende begivenheter, har ikke Gud åpenbart. Men med stor frimodighet kan troen se inn i framtiden med visshet om at hovedlinjene har Gud gjort kjent. Målet vil bli nådd, Guds rike vil triumfere! Den evige gjenløsningsplan, som har gått fram gjennom tider og åpenbaringsperioder, vil bli fullendt «når Gud blir alt i alle.» 1.Kor.15,28.

Ikke sjelden har deler av teologien skapt sine egne trosvansker ved å nærme seg den guddommelige åpenbaring både med tvil og vantro. (Ap.gj.20.29-31)! Motsetningene kan allikevel overvinnes ved en troens erkjennelse av hele det guddommelige råd, og ikke bare gjøre seg til talsmann for deler av den, og skape tvil om  andre!

Kristus i sentrum
I denne mektige utvikling er Kristus i sentrum. Han er hele skriftens «Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.»  (Åp.22,13).

Alle bøkene i Den hellige Skrift bærer vitnesbyrdet om ham. (Joh.5,39.) Det Nye testamente viser oss at han også der er mittpunktet. (Matt.2,15, Joh.8,54-58, Hebr. 7.)
Bare troen på full inspirasjon kunne gjøre at Paulus skrev sitt skriftbevis i Galaterbrevet på den måten han gjorde. Han sier: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder en: Og din ætt. Og dette er Kristus». (Gal.3,16). Abrahams velsignelse blir til nådens velsignelse. Evangeliet er rettferdiggjørelse av tro! «For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet; Den rettferdige av tro, skal leve.» Rom.1,17

 Paulus ser altså de messianske profetier i den gamle pakt som guddommelige og nøyaktige til de minste detaljer i teksten. Han sier: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2.Tim.3,16.)

Troens ord som vi forkynner.
Det faktum hever over enhver tvil at ifølge Det nye testamentes vitnesbyrd går profetenes inspirasjon langt videre enn til «tanker» eller «personlig» inspirasjon.

For når til tider det profetiske budskap inneholdt ting som profetene selv ikke forsto, i hvilke deres budskap måtte bli ikledd, inneholdt mer enn de selv kunne tolke, så var dette mulig bare fordi ordene ble gitt av Guds Ånd! (1.Pet.1,10-12)!

Grepet av Kristus Jesus.
Det kommer klart fram at Jesu Kristi apostler trodde på en full inspirasjon.

De setter ikke troen på en full inspirasjon fram som en dogmatisk teologisk formel, men som en praktisk og åndelig besittelse!  «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha det håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.» (Rom.15,4, Ap.gj.26,27.) «Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbåren Sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet.» (Joh.1,14.)

Målet er at det skal bli fullkommen harmoni mellom Guds ord og det kristne livet. Dette ytrer seg da også i menneskets forhold til Skriften. Dette må for den enkelte bli like altomfattende og gjennomgripende som det nye livet selv. I Guds ord ligger både tro og liv. «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Fil.4,13.

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» ( Fil.3,12.)

Amen.