Utskrift

Av Lillian Nedland

 I ei bok av Runa fant jeg ei julefortelling som heter Julegjesten. Jeg har skrevet den om og forandret den litt. 

Det nærmet seg jul. Rebecca og Emilie gledet seg veldig, ikke bare til julematen og gavene, selv om det var stor stas. Nei, de skulle få besøk, og det gledet de seg veldig til.

Dette hendte for mange år siden. Det var ikke så mye penger blant folk som det er nå, og mor og far strevde med å få endene til å møtes. Gården var ganske stor, men de hadde ikke råd til å ha hushjelp, som mange andre hadde. Det var en del gjeld på gården da de overtok den. Rebecca syntes det var leit at mor skulle streve slik. De hadde Jesus med seg i hjemmet, og Han kunne de gå til med alle ting. Rebecca ville så gjerne være lys og salt i verden, så hun ville veldig gjerne hjelpe og sette de andre foran seg selv.

Begge brødrene var i hovedstaden og studerte, så det gikk mye penger til dem. Emilie gikk også og drømte, tenk om hun kunne komme til hovedstaden. Det var kunst- og håndverkskolen hun ville gå på, men det var nok ikke penger til det. Men nå hadde hun fått et lite håp. Onkel Olav skulle komme til dem i jula. Han skulle hvile litt etter en operasjon, men var heldigvis på bedringens vei. Han hadde kommet hjem fra Amerika og hadde visst gjort det godt der. Hus i hovedstaden hadde han også. Tenk om hun kunne komme til hovedstaden – og studere og bo hos ham. Kanskje ville han hjelpe til med penger også. Rebecca visste også at det var Emilies høyeste drøm. Selv måtte hun være hjemme og hjelpe mor på gården. De kunne ikke reise bort begge to.

Dagen kom da onkel Olav skulle komme. Far kjørte til stasjonen med hest og slede, og alle var veldig spente. Det ble hilsing og klemming. Emilie ville gjøre et godt inntrykk, så hun skyndte seg og hilste på ham. Rebecca så at far strevde med kofferter og pakker, så hun holdt seg litt i bakgrunnen og hjalp med bagasjen. Onkel ville hvile. Det hadde vært en strevsom reise. Rebecca gikk opp på loftet til han med et kaffebrett med mye god julemat. Han så trett ut, nå måtte han bare hvile og ta det med ro her på gården.

På julaften koste de seg med pakker og mye god mat. Ja, det var ikke måte på så mye fint de fikk av onkel Olav. Første juledag var det vanlig at de reiste til kirke med hest og slede. Det var et høydepunkt i jula. Onkel var trett og ikke så god, så han ville være hjemme. Rebecca mente at de andre kunne gå, så skulle hun ordne med middagen.

Onkel kom ikke ned til frokost, så Rebecca gikk opp med frokostbrettet. Hun satt hos ham mens han spiste. «Ville du ha lyst til å komme til hovedstaden og bo hos meg og studere til noe?» spurte han, «så skal jeg hjelpe deg med penger.»

«Å, nei.» Hun ble helt rød i ansiktet. «Det er jo Emilie som skal.» Hun stoppet og holdt seg for munnen. Nå hadde hun visst røpet alt. Onkel smilte. «Å, det er sånn å forstå.» «Ja, Emilie vil så gjerne,» sa Rebecca, «men nå har jeg ødelagt alt.» Rebecca ble lei seg. «Men har ikke du lyst til å komme ut og lære noe?» Onkel så spørrende på henne. «Å jo, men en av oss må være hjemme og hjelpe mor. Hun klarer ikke alt arbeidet alene.» Onkel sa ikke mer, og etter en stund så ville han hvile. Rebecca gikk stille ut. Men først ba de sammen og snakket om den store glede at Jesus kom til vår jord for å frelse oss fra våre synder.

Det gikk ikke så fort fremover med onkel. Han ble mer og mer trett og orket ikke så mye. Operasjonen hadde nok ikke vært så vellykket som de trodde. Rebecca var mye oppe hos ham på loftet. Hun leste i Bibelen for ham og så ba de sammen. Etter hvert ble han bare dårligere og dårligere, og ei natt sovna han stille inn i troen på Jesus, sin frelser.

Så kom dagen da testamentet hans skulle åpnes, og da viste det seg at Rebecca hadde arvet mange penger. I testamentet skrev han at han visste at hun ville bruke pengene forstandig. Rebecca ble målløs og veldig glad. Ja, nå kunne Emilie komme til hovedstaden for å studere, og mor skulle få hushjelp. «Men ville du ikke bruke noen penger på deg selv?» spurte de andre. «Jo,» svarte Rebecca. «Jeg vil gjerne utdanne meg til sykepleier. Det har vært min drøm. Tidligere kunne jeg jo ikke reise hjemmefra, men nå kan jeg, for nå skal mor få hjelp.»

Om kvelden da hun skulle legge seg, knelte hun ned ved senga og takket Jesus av hele sitt hjerte.

Ja, det var nok rett at det var Rebecca som fikk pengene, for hun ville bruke dem til å glede andre.