Utskrift

Av Carsten Line (Fra Arkivet)

Har du sittet ned med din bibel og betraktet Joh. 17? Det er der vi har Jesu yppersteprestlige bønn. Som ingen gang vil du se inn i hans omsorg og hjertelag for dem som er hans. Hele bønnen er gjennomvevd av kjærlighet, ømhet og interesse for sine.

Se nå bare vers 13, hvor han sier oss grunnen, hvorfor han ber denne bønn i verden. Det er egentlig en bønn som tilhører hans prestetjeneste ved Faderens høyre hånd. Men han ba den her nede og ga ordre til Den Hellige Ånd at den skulle opptegnes i vår bibel med en bestemt hensikt. Hensikten er denne:

«Dette taler jeg i verden, for at de skal ha min glede fullkommen i seg.»

Altså er bønnen bedt i verden med den hensikt. Hvor må vi ikke da gjøre oss kjent med dens innhold, for at hans glede må være i oss, dvs. en harmonisk glede, en glede som aldri forstyrres av tingene omkring oss.

Videre er det viktig å gjøre oppmerksom på vers 20. Der heter det: «Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg.»

Nå utvider han bønnen til å omfatte mer enn de elleve som satt på salen sammen med ham. Bønnen innbefatter deg og meg som er kommet til troen, og alle som for ettertiden kommer til troen. Er ikke det deilig å vite? Tenk et øyeblikk på, kjære leser, at før du var født, var det én som hadde bedt for deg. Han ba bl.a.:

«Hellige Fader, bevar dem i ditt navn!»

«Bevar dem fra det onde!»

Hva kan nå være årsak til at det var Jesus om å gjøre at de måtte bli bevart? To svar (det er mange flere) finner vi i denne bønn. La oss se litt på disse.

Først: De han ba for, var gitt ham av Faderen. (Se v. 2, 6, 9, 11 og 24) Hvor skjønt dette er. Han står i et forhold til Faderen når det gjelder de frelste, som er slik at alle han tok imot er en gave fra Faderen til ham. Var det ikke det han sa i Joh. 6,37: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.»

Her har vi den dypeste årsak til at Jesus engang tok imot oss. Her har du den dypeste årsak til at han vil ta imot deg. Han tar imot deg når du kommer, fordi du er en gave fra Faderen til ham. Det er ikke dine bønner, din anger, din tro, din vilje, ditt alvor, som beveger ham til å ta imot deg. Nei, det er Faderen som ved sin Ånd drar på deg, kaller deg til frelse, og når du så en dag kommer, tar han imot deg fordi du er Faderens belønning og æresgave til ham som takk for hans korsdød. Herlige sannhet!

Leser som ikke er frelst, skulle ikke du ha lyst til å bli en slik gave til Jesus? Kan du tenke noe så opphøyet, at den største synder, den fattige, ringe og den i synd tilsølt her nede, vil Faderen gi til sin Sønn som det høyeste uttrykk for hans verdsettelse av den død Kristus døde på korset.

Denne gave har Jesus ikke råd å miste. Den er så verdifull i hans øyne og for hans hjerte, at tapet av den ville bli tap av selve himmelen. For det er nå egentlig de som er hans kapital og de som han eier alt i nå.

Fordi du er gitt ham av Faderen, ba han for deg: «Bevar dem!»

For det andre ser vi av vers 24 at han vil de skal være hvor han er, og at de må «se hans herlighet».

At Jesus vil ha freste syndere i sin nærhet – alt nå i ånden – er uendelig stort, men enda større er det at hans mål er at vi skal for evig være hvor han er.

Egentlig vet vi lite om himmelen. Bibelen taler mest om hva som ikke er og ikke skal være. Men mon ikke dette skal overgå alt: «Være hvor han er.»

Tro om ikke sangen, gater av gull, palmegrener osv. vil blekne bort mot dette som vil overgå alt: Være i hans nærhet, - og så – der skal vi få se hans herlighet. Vi så litt av den her, og det var nåde. Joh. 1,14. Men mon hva skal være hans herlighet vi skal se der? Vi aner det bare, men kan ikke forme det i ord.

En ting er sikkert at det var ved tanken på denne herlighet han ba: «Bevar dem!» De må ikke miste den herlighet som venter dem. Og det som større er; han hadde ikke råd å miste den herlighet han eier i dem, for det er nå til syvende og sist de frelste som skal være himmel for Jesus. Ta dem bort fra hans nærhet i evigheten, og for Kristus vil det være en tom himmel for sang, tom himmel for glede og for ære, tom himmel for korsets resultat.

Tenk så på hvem han var som ba disse herlige ord. Det er han som over Lasarus’ grav kunne si: «Fader, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg.» Joh. 11,41-42.

La din bevarelse fra nå av være hans sak. Også i ditt bønneliv.