Av Konrad Landro

Nedenfor kan du lese noe biskop Pontoppidans drømte.

Det fortelles at biskop Pontoppidan drømte følgende: Sammen med to bekjente kom han til himmelens port. Porten var voktet av en hvitkledd engel. Han stod der med et glinsende sverd ved skulderen. Med sitt milde, men gjennomtrengende blikk, vendte han seg mot en av de to og spurte: «Hvor vil så du hen?» Mannen svarte: «Jeg vil til himmelen.» Igjen spurte engelen: «Og hva har så du – som kan åpne himmelens port for deg?» Mannen tenkte seg om. Han hadde tatt det mest som en selvfølge å komme til himmelen. Men så svarte han: «Jeg er født i et kristens land, av troende foreldre. Jeg er døpt og konfirmert. Jeg har vært en trofast tilhører i Guds hus, til altergang og ofring. Rett ofte holdt jeg andakt i mitt hjem, sammen med mine kjære. Så langt jeg har maktet, har jeg også levd et uklanderlig liv.» Engelen ser på ham og sier med bedrøvet stemme: «Alt som du her forteller er både vel og bra, men det er bare for lite til å åpne himmelens port for deg.» Biskopen stod der skrekkslagen av det han nå hadde hørt og det han får se. Mannen må nemlig ut i mørket utenfor.

Selv holder biskopen seg beskjedent på avstand. Likevel kan han høre engelens samtale med den andre. Spørsmålene er de samme: «Og hva har så du – som kan åpne himmelens port for deg?» Mannen svarte frimodig: «Da jeg var i ung alder, omvendte jeg meg til Gud. Siden reiste jeg for det meste som forkynner. Jeg fikk helbredelsens nådegave og helbredet mange. Tusentalls av mennesker samlet seg om Guds Ord, og mange ble vunnet for Gud.» Og han fortsatte å fortelle om sine mange og store opplevelser. Etter alt dette som mannen hadde fortalt, sier engelen: «Alt det der er både vel og bra, men det er bare for lite til å åpne himmelporten for deg.»

Biskopen ble enda mer forferdet over det han nå hadde hørt. Også denne mannen ser han gå ut i mørket utenfor. Biskopen gjorde seg rede til å følge etter. Han tenkte nemlig at når ikke de to andre kom inn, er det heller ingen mulighet for meg. Men han ble stanset av engelen, som spør: «Hvor vil du hen?» Han svarer: «Jeg hadde tenkt meg til himmelen, men jeg har ingen ting som kan åpne himmelens port for meg.» Engelen er mild i stemmen da han spør: «Kan du ikke tenke deg noe som kan åpne for deg?» «Jo,» svarer Pontoppidan, «…og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» I det samme falt sverdet fra engelens skulder. Himmelporten åpnet seg. En synder, frelst av nåde, går inn til Guds herlighet. Han blander sin røst i sangen: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet,»Åp 7,10, «…fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.» Åp 5,9.

Det er også fortalt at da biskop Pontoppidan våknet av drømmen, ble denne sangen formet:

Om noen meg nå spørre vil

om grunn til salighet,

og om det hører mere til

som man bør have med,

foruten Jesu sår og blod,

som Han for verden flyte lot,

jeg svarer med et freidig mot:

Min grunn er Jesu blod.

For Lammets blod er nøkkelen til selve himmelen.