Av Eivind Flå

Ef 5,31-32:«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.  Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten.»

Bibelen begynner med en forening mellom mann og kvinne, Adam og Eva, og avsluttes med Lammets bryllup. Vår sangskatt er gjennomsyret av dette store og viktige tema. En av dem som lot seg inspirere var Fanny Crosby (1820-1915). I 1873 formulerte hun forholdet mellom Kristus og menigheten klart og innbydende med disse ord: «Han er min brudgom, jeg er Hans brud.»

Det er Gud som har innstiftet ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» Vi ser i Bibelen at ekteskapet er av uendelig stor betydning. Ekteskapet er villet av Gud. I dag er vi vitne til at ekteskapet blir omdefinert og dekonstruert. Den nye ekteskapsloven er i strid både med biologien, historien og Bibelen. Konsekvensen er at selve gudsbildet blir uklart.

Ekteskapet mellom én mann og én kvinne er en avbildning, avskygning eller avglans av forholdet mellom Kristus og menigheten. Bibelen er full av brudemystikk, ikke minst i Salomos Høysang. Der møter vi først kong Salomo. Navnet betyr: «fred». Dernest møter vi Sulamitt. Navnet betyr: «Hun som er gitt fred». I møtet mellom Salomo og Sulamitt åpenbares det primære i boken, at forholdet mellom brudgom og brud avspeiler forholdet mellom Herren og hans folk. Denne kjærlighetsforeningen oppsummeres så fint i Christian Richardts vers fra 1880:

Du som freden meg forkynner,
du en Frelser, jeg en synder,
du med Amen, jeg med bønn.
Du med nåden, jeg med skammen,
å, hvor vi dog passer sammen,
du Guds salvede, Guds Sønn.

I Høys 2,16 sier bruden: «Min elskede er min, og jeg er hans.» Det er stort når synderen får se at Jesus er min – han er min forsoner og stedfortreder. Men det er ikke mindre stort at vi som Guds barn, av bare nåde, får tilhøre Kristus. Som Kristi brud er vi Brudgommens eiendomsfolk. Vi hører sammen for all evighet! Matt 19,6 sier at «det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.» Slik er det også i forholdet mellom Kristus og menigheten. Måtte denne sannheten lære oss at vi ikke går etter andre elskere.

Bibellærer Matthew Henry sa for flere generasjoner siden følgende om vår relasjon til Jesus: «La andre drives av denne verdens kjærlighet og søke lykke i dens vennskap og gunst. Dette er min elskede, dette er min venn. Jeg elsker ham, fordi han elsket meg først. Det er han som gir min sjel hvile. Det er han som gir mitt liv glede. Det er med ham jeg ønsker å leve, det er med ham jeg ønsker å fare herifra.»

I vårt land har det tradisjonelt vært slik at når en mann og en kvinne forenes i ekteskap, så har bruden gitt avkall på sitt etternavn. Brudgommens navn har dekket dem begge. Nå er denne praksisen i endring. Jeg synes likevel det er en fin åndelig anvendelse i dette. Tar du imot Jesus som din frelser, blir ditt gamle navn – en fortapt synder – utslettet. Kristus har tatt synderens plass på Golgata kors, og du er nå en frelst synder. Vi bærer med stor glede og frimodighet hans navn. Er Kristus din brudgom, da kan du med rette kalles en kristen. Kristen kommer av Kristus. I Kol 3,4 kalles Kristus «vårt liv». Det handler om et salig plassbytte. Hans navn er vårt navn. Han rikdom er vår rikdom. Og hans hjem er vårt hjem.

Gal 2,19-20 oppsummerer dette store mysterium om å være forenet med vår elskede Kristus: «Jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Du er innbudt til bryllup i himlen.
Det er du som skal være hans brud.
La han rive deg løs ifra vrimlen.
Kom i dag når han sender deg bud.

Er du et Guds barn, da er du Kongenes Konges brud!