Av Eivind Flå

Høys 8,5: «Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen og støtter seg på sin elskede?» Salomos Høysang er en vekselsang mellom brud og brudgom. To ganger omtales bruden på vandring oppover fra ørkenen (Høys 3,6 og 8,5).

Hun er på hjemvei mot sin brudgom og venn. I første omgang dreier det seg om Sjulammits forening med kong Salomo. Men primært tales det om Herren og hans folk. Innbydelsen gjelder alle: «Du er innbudt til bryllup i himlen, det er du som skal være hans brud.»

Bruden er på ørkenvandring. Verden er og blir hungersnødens land for Guds barn. Derfor sier Jesus i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17,16: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Her i verden er vi fremmede, utlendinger og pilegrimer.

«Midbar» og «Dabar»

På hebraisk er ordet for ørken «midbar», som igjen er utledet av roten «dabar». «Dabar» betyr «å tale» eller «å snakke». Ørkenens erfaringer og Herrens røst knyttes slik organisk sammen i Den hellige skrift. Ørkenen er stedet Gud taler til oss på en spesiell måte. I Salme 29,8 lyder det: «Herrens røst får ørkenen til å skjelve.»

Det var i ørkenen Gud bl.a. talte til Moses, Elia og Johannes døperen. Og det var i en ørken Jesus ble prøvd og plaget av djevelen i 40 dager gjennom tre fristelser. Alle gangene svarte Jesus med å sitere til Herrens ord. I Matt 4,4 sier han: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Han som selv er Ordet, svarte med å sitere Ordet fra Guds munn.

I 40 år førte Herren sitt folk gjennom ørkenen. Der ble de prøvet, dannet og formet i Herrens skole. I det tørre, karrige og ensformige landskap åpenbarte Herren sitt nærvær gjennom lov og evangelium. I ørkenen ble Israelsfolket stående skjelvende og redde fremfor Sinaifjellets ild og torden. Men det var også der Herren fikk åpenbare sin nåde og miskunnhet fra nådestolen i tabernakelet. Gjennom anskuelsesundervisning talte Herren om soning for synd og misgjerning gjennom et lyteløst dyrs stedfortredende død. Alt pekte det frem mot den dag Jesus ble sendt til vår verden som Guds lam og stedfortredende soningsoffer. I Hebr 9,11-12 står det: «Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.»

På vandring oppover, og støtter seg på sin elskede

Guds barn er alltid på vandring oppover. I Gal 4,26 står det: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» Det er dette himmelske Jerusalem vi er på vandring imot. Snart kommer Jesus for å hente hjem sin brud. Da skal løftet i 1 Kor 15,51-52 bli oppfylt: «Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.»

Til sist skal vi merke oss at bruden støtter seg på sin elskede. Den svakeste er alltid den som støtter seg mest! Fanny Crosby skrev i 1884: «Jeg må ha min Frelser med meg, Gå alene kan jeg ei. Jeg må ha min Frelser nær meg, Så han lede får min vei.»Vi må ha vår elskede ved vår side! «Han går ved min side han leder min gang, han blir ikke trett han som jeg». Den veien fører oppover, fremover og hjemover.