Av A. Thompson

Les Matt. 26,30 t.o.m. 27,50 i enerom under bønn, takk og tilbedelse. Kristi lidelse var trefoldig; legemlig, sjelelig og åndelig. Den legemlige bestod i hudstrykning, tornekroning og korsfestelse. Den var stor.

Den sjelelige lidelse bestod vesentlig i disiplenes utroskap, Peters umenneskelige fornektelse, stridsmennenes, folkets og yppersteprestenes spott, hån, uvitenhet, hat og jødefolkets forkastelse av deres Messias gjennom deres ledere, og Judas fornektelse og Satans gloende piler. Denne lidelse var større enn den legemlige.

Den åndelige lidelse bestod i at hans Far forlot ham under de tre timer på korset, fra klokken tolv til tre. Han begynte med: «Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» og sluttet med «Fader! I dine hender overgir jeg min ånd!» Mellom disse to ord har vi gudsforlatthetens ubeskrivelige åndelige kvaler, som finner uttrykk i det rop som rommer hele stedfortredelsens innhold både for Gud og for den hele verdens synd, idet han sier: «Eli! Eli! Lama sabaktani! Det er: «Min Gud! (ikke Fader), min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» I disse timer knuste Gud sin enbårne sønn. Da ble han forbannet, da rammet Guds vrede ham i vårt sted, da så Gud kun én synder, da ble han gjort til synd for oss, da bestenkte den evige Gud den nye pakts nådestol med sitt eget blod (Rom 3,23-26 og Apg 20,28).

Verdens synd ble sonet. Hvorfor alt dette? Gud måtte vise sin rettferdighet ved å avstraffe synden på sin sønn, først og fremst for at han, Gud, kunne være rettferdig, og dernest for at han kunne gjøre den rettferdig som har Jesu tro, det vil si; selve forsoningsverket som sitt eneste håp til frelse. (Rørdam)

Kristi stedfortredende død gjaldt først og fremst Gud selv, at han kunne være rettferdig. På denne Guds rettferdighet hviler hele forløsningsverket og stadfestet ved Kristi oppstandelse. Uten denne side først er det ingen forsoning for den falne og fortapte slekt. Denne åndelige lidelse innbefatter både den legemlige og sjelelige lidelse, men overgår de andre i en utstrekning som kun fattes av guddommen selv. Her kan vi si med Skovgård Pettersen: «Over forsoningens dørterskel står skrevet et adgang for tanken forbudt!»

Gud har aldri bedt oss om å forstå hvorledes hans sønns blod og stedfortredende lidelse var nødvendig, for at han derved kunne være rettferdig og for at verdens synd ble sonet, men han ber oss om å tro det om enn vår fornuft protesterer. Ingen kommer til Gud i frelsende betydning uten gjennom mellommannen. (Joh 14,6) I himlen lyder sangen om Lammet og Lammets blod. Åpenbaringsboken viser det. Den nye sang om Lammet begynner her når den fortapte og fordømte synder får tro, se at Kristus døde for ham.

Må vi troende i denne påskehøytid under bønn og Ordets betraktning fordype oss i gjenløsningsverkets hav av nåde og kjærlighet, så vi kan fornyes i vår ånd, kjærligheten vokse til vår Frelsermann og hjertet fylles med takk, lov og pris og tilbedelse, så vel som større lyst til å leve og virke for ham og føres inn i hans lidelsessamfunn som døde i vårt sted.