Av Chr. Brøvig

Slik taler Herren til Israel ved profeten Amos, (Amos 412). I det foregående vers står: «Jeg har omstyrtet steder iblant dere, således som Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra, og dere ble som en brann reddet ut av ilden, men dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren.»

Hvor alvorlig disse ord er! Og merk, det er Herren som taler. Dog, hvor mange mennesker er det ikke også i dag som ligner Israel heri: De glemmer sin udødelige sjel. Sitt liv innretter de som om de skulle være her på jorden for alltid. Gud minner dem om deres åndelige stilling gang på gang, at de retter de som om de skulle være her på jorden for alltid. Gud minner dem om deres åndelige stilling gang på gang, at de må omvende seg til ham, - enten ved sykdom, ved en av deres kjæres død eller på andre måter, men intet synes å frukte.

Min kjære, uomvendte venn; hvor har du tenkt å tilbringe evigheten! Ditt liv på jorden er så kort. Hvert år, dag og time fører deg raskt, men sikkert fremad mot Gud og evigheten.

«Livet forsvinder i hast som en drøm,

år efter år rinder bort.»

Snart vil det også lyde til deg som til den rike bonde: I denne natt kreves din sjel av deg! Da må du gå, og intet formår å bringe deg tilbake. Du er kommet der hvor du må være for stedse – for evig.

Den rike bonde var kanskje sognets dyktigste gårdbruker, men hva nyttet det når han glemte sin sjel. Og hva nytter det deg om du innehar den mest ærefulle stilling i samfunnet eller er den rikeste mann på jordisk gods i byen eller bygden, hvis du ikke er frelst når du skal dø? Da blekner alt hva som tilhører denne jord.

Hvor ynkelig fattig var ikke den rike bonde tross sin rikdom.

Har lest om en rik farmer i Amerika som en dag tok sin venn med opp i et tårn som stod på hans eiendom. Han pekte mot nord, syd, øst og vest, og nesten i alle retninger så langt øyet kunne nå var hans. Da pekte hans venn mot himmelen og spurte: «Hvor meget eier du her?» Han ble ham svar skyldig.

Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? Derfor sier Jesus så alvorlig om den rike bonde: Således er det med den som samler seg skatter (på jorden), men ikke er rik i Gud.

Om fritenkeren Voltaire fortelles at han på sitt dødsleie gjentok gang på gang: «Evig natt! Evig natt!» Han var engang blitt minnet om at der hinsides var en evig natt og en evig dag, men det ville han ikke tro, og i livet forfektet han ganske andre anskuelser. Nå da dødens skygge la seg over hans sjel, demret hine ord frem i erindringen. Hva ville han ikke ha gitt om han nå hadde fått anledning til å leve livet om igjen! Men nå var det for sent.

Der finnes intet frykteligere enn når et menneske oppdager like foran døden at livet er forfeilet og nådetiden forspilt. Det er noe av de fortapte sjelers kvaler i evigheten.

Leser, se til at du ikke forspiller din nådetid.

Er du beredt til å møte din Gud? Den eneste måte dette kan skje på er i tro å vende deg til ham som er synderes frelser og som alene er mektig til å gjøre deg lykkelig og salig for tid og evighet. For Jesu Kristi Guds Sønns blod renser oss fra all synd.

Han har ofte banket på din hjertedør. La ham ikke lengre stå utenfor, men lukk ham inn, så blir du også en himmelens arving. Det vil gi deg fremtid og håp.

Da vil du også kunne synge som hin unge danske prest, som lå og skulle dø:

Jeg går til himlen, der er mitt hjem,

Der er ei synd eller smerte.

Der er det nye Jerusalem,

Og der er hele mitt hjerte.

Tenk en gang å stå utenfor en stengt himmeldør! Ingen barmhjertighet lenger – for sent – selvforskyldt. Den tanken vil bli en ild som aldri slukkes for den fortapte sjel. Derfor:

«Skynd deg, skynd deg og tak,

Tak Guds rike i dag,

Se det venter, det venter på dig.»

Men kom før det blir for sent.

Av Chr. Brøvig