I denne artikkelen vil jeg plukke fra emissæren og sangforfatteren Leonard Gudmundsen sin bok: «Glem ikke alle hans velgjerninger», utgitt på Luther Forlag i 1985. Gudmundsen forteller her om en stevnedag på Senja. Photo: Dreamstime.com

«Stevnedagen opprant med et herlig sommervær. Det kom folk fra mange kanter og fylte bedehuset. Varmt var det ute, og varmt ble det inne. Dører og vinduer sto åpne, og det hjalp litt. Vi hadde to gutter på den tiden, og Geir, den eldste, ruslet omkring, snart ute, snart inne.

 Jeg sto på prekestolen og talte Guds ord. Da får jeg plutselig se Geir komme inn i salen. Han oppdager meg på plattformen og kommer frimodig ruslende opp midtgangen. Sånt noe kan virke forstyrrende på en predikant, og jeg tenkte: – Hvor i all verden er kona mi? Hun skulle jo tatt seg av gutten så han ikke forstyrret møtet.

Men ingen grep inn og reddet situasjonen. Geir krabbet opp på plattformen og kom bort til meg der jeg sto på prekestolen. I den vesle hånden sin holdt han et gress-strå der han hadde tredd mange blåbær.

Jeg måtte avbryte talen og bøyde meg ned til ham: «Du må gå og se om du finner mamma», sa jeg stille. Da rakte han gress-strået til meg: «Nei, du skal ha dette.» Jeg så på strået med alle blåbærene: «Skynd deg og gå og gi det til mamma.»

 Da så han på meg og sa høyt og tydelig: «Jammen, pappa, jeg er jo din gutt!»  – Jeg tok imot strået med blåbærene, og Geir ruslet stille ut.

Stor munterhet i forsamlingen. Der sto jeg, predikanten, som var blitt forstyrret midt i prekenen av mitt eget barn. Resultatet ble en helt ny preken for meg og mine tilhørere.

«Pappa, jeg er jo din gutt!» Tenk om vi alle som Guds barn kunne være like tillitsfulle overfor vår himmelske Far, driste oss helt fram til ham og si: «Pappa, jeg er jo ditt barn!»

Vår himmelske far har sikkert ikke noe imot å bli forstyrret av oss.»

 Så langt Leonard Gudmundsen. Og er det ikke herlig: Et så nært forhold skal vi få ha til vår Far i himmelen.

---

I Studiebibelen sitt gresk-norske leksikon står det nesten en hel A4-side om ordet abba. Det er nydelig lesning. Den begynner med å fortelle oss at abba er egentlig et arameisk ord som tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med for. eks. pappa. Og videre: «Opprinnelig er abba (...) hentet fra barnespråket. Termen fikk imidlertid etter hvert utvidet anvendelse og kunne brukes av voksne sønner og døtre, (...) men ingen trell kunne bruke denne påkallelse, det var det frie barns kjærlige uttrykk for far.»

Vi finner dette ordet direkte uttrykt tre steder i Det Nye Testamente.
I det ene tar Jesus oss med inn i sitt personlige lønnkammer når Han i Getsemane, i største dødsangst, taler med sin Far og bruker pappa-navnet: «Og han sa: Abba Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» Her stod det om vår frelse. Ordene: Men ikke som jeg vil, bare som du vil! berget deg og meg.
I Romerbrevet 8, 15 tales det om vår frihet som Guds barn: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba Far!» 

Det tredje ordet finner vi i Galaterbrevet 4:6: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper «Abba Far!». Her kan vi si at det også tales om enhet. Alle som har tatt imot Ham har blitt Hans barn, jfr. Johs. 1,12.

Så er vi da barn av Gud, og som barn har vi helt andre rettigheter enn den som er trell. Og vi kan si som sønnen til Leonard Gudmundsen: «Jeg er jo din gutt (jente), pappa!»