Av Ivar Gjerdi

«Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» Matt. 16,21-23

Jesus forbereder disiplene på at han skal lide og dø. Tiden var nå inne til å gjøre det helt klart for dem hva som skulle skje med ham. Til tross for at de hadde vært lenge sammen med Jesus, så skjønte de enda lite. Vi bør merke oss at Matteus bruker navnet Jesus Kristus for å markere at fra nå av var han Messias for disiplene. Når de etter hvert forstod hvem han var, kunne han begynne å føre dem inn i det han bare selv visste om at han som Messias måtte lide, dø og oppstå. Tidligere hadde han bare antydet dette.

Det som skjedde her ved Cæsarea Filippi ble et vendepunkt i Jesu samtale og undervisning. Nå var de etter hvert blitt overbevist om at Jesus virkelig var Messias, Guds Sønn. Jesus la ikke skjul på hva som lå foran ham. Hans lidelse og død var etter Guds plan og vilje. «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.» Ef. 1,4.

Det viser seg ofte at Guds vei og vilje slett ikke alltid er på linje med hvordan vi tenker og handler. Slik også ved denne anledning. Rent menneskelig talt syntes nok disiplene at det var meningsløst det som skulle skje med Jesus. Og Peter reagerer og svarer impulsivt, «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men det var jo ingen guddommelig tankegang. Jesus synes han hører fristeren røst, og at det er lagt ut en snublestein. Derfor denne kraftige reaksjonen og disse sterke ordene: «Vik bak meg, Satan. Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare det som mennesker vil.»

Men Jesus lot seg ikke avspore. Han kunne ikke ledes bort fra korset. Den menneskelige tanke og fornuft skulle ikke få forpurre Guds frelsesverk. I lydighet fulgte Jesus Guds vei og seiret. Og det ble oss til frelse.

Hva så om våre tanker om Guds kall og vei for oss? Fristelsen til lunkenhet og likegyldighet i kristenlivet ligger alltid på lur. Gud gir oss stadig påminnelser og advarsler om hvor farlig det er å slå av på sannhetene i Guds ord og ikke ta det på alvor.    

Vi må frimodig våge å stå for det vi tror på og stå faste på Ordets grunn. Det svikter dessverre for mange her. Man bøyer av for menneskelig fornuft. Det står i en sitatbok jeg har: «Hvis du ikke står for noe, kommer du til å falle for hva som helst.»  Det vises til Jesaja 7,9 b, «Vil dere ikke tro, kan dere ikke stå støtt.», og i en annen oversettelse: «Hvis du ikke står fast i troen, vil du ikke bli stående i det hele tatt.»