Av Edvard Kjelle, Arkiv

For en tid tilbake bodde jeg hos en litt eldre forretningsmann.

Under et måltid fortalte han at hans hustru hadde levd med Gud i mange år. Hun hadde det stabilt og godt i sitt gudsforhold. Han derimot, som var kommet til Gud på sine gamle dager, hadde det nokså tungt og mørkt nå. Den barnlige gleden og takknemligheten over frelsen, som han følte i den første tiden etter sin omvendelse, var borte. På grunn av en spesiell forkynnelse var han nå plaget av en stor uvisshet.

- Er jeg et Guds barn, slik som jeg har det og føler det? måtte han gang på gang spørre seg selv.

- Har jeg i det hele tatt vært rett omvendt? Hadde jeg åpen adgang til Jesus, slik som jeg var, den gangen jeg kom til ham?

Når han hørte forkynnere tale om «sann kristendom» og «kjennetegnene på en rett kristen» og lignende emner, fikk han ikke alt til å passe på seg. Når gjennomgripende omvendelser ble skildret, virket hans egen omvendelse så intetsigende og bakvendt. Hans syndserkjennelse føltes grunn. Den skulle ha vært mer dyp og inderlig. Det var så meget ellers også, som han fant mangelfullt i sitt liv.

Nå var han blitt mer og mer plaget av søvnløshet. Han følte på at en del troende ikke anerkjente ham som kristen, og det smertet ham å bli møtt med denne mistillit. Om de ikke sa det med ord, kunne han tydelig merke det på forskjellige måter likevel, at de mente hans plass var blant dem som ikke var «rett omvendt».

Vi møter mange slike fortvilte sjeler mellom oss, både unge og eldre.

Jeg vil på ingen som helst måte benekte at det fins uekte omvendelser. Satan er alltid interessert i å komme med etterligninger. Klinten ble sådd blant hveten. Men det ligger meg sterkt på hjerte å bringe trøst og hjelp til anfektede Guds barn, som ikke alltid blir forstått av sine med-søsken.

Det ville glede meg om du tok deg tid til å lese langsomt to forskjellige beretninger. Den ene handler om den spedalskes renselse og er fortalt i Matt 8,2-4. Denne beretningen gir oss en skildring av en mann som kom rett, da han kom til Jesus.

Den andre beretningen er om den blodsottige kvinnes helbredelse. Luk 8,42 flg. Om henne må det vel være tillatt å si at hun kom både vrangt og bakvendt.

1)  Den spedalske kom forfra – ansikt til ansikt med Jesus. Hun, stakkars menneske, dristet seg ikke til dette, men kom bakfra. Det var som om hun ville lure seg til en velsignelse i all stillhet, uten at de andre behøvde å merke noe til det.

Synderinnen som kom til Simons hus, kom heller ikke rett, da hun brøt seg ubedt inn i selskapet, og sto bak ved Jesu føtter og gråt (Luk 7,38). Det støtte an mot skikk og bruk og var ikke taktfullt. Likevel vendte Jesus seg til henne og sa:

«Dine synder er deg forlatt!»

Hun hadde ikke bare mange tårer. Han kjente til hennes mange synder. Og de ble alle tilgitt, selv om hun kom på en bakvendt måte. Slik er Jesus mot den som kommer til ham og ikke har ord for sin anger, bare tårer.

2)  Den blodsottige kvinne rørte ved Frelseren. Hun var den aktive. Den spedalske rakte ikke ut hånden sin for å røre ved Jesus. Han visste som uren, at det ikke ville være rett gjort av ham å røre ved noe menneske, og vi vet at det langt mindre ville være korrekt gjort av ham å røre ved Guds Sønn. Men «den helligste, reneste» viste sitt barmhjertige sinnelag ved å rekke ut sin hånd og røre ved ham – den urene! Den hånd som senere ble naglet til korsets tre, rørte ved ham!

Selv om den spedalske mannen og den blodsottige kvinnen kom på forskjellig vis, ble begge likevel friske. Herren var like barmhjertig mot begge. Og hvorfor? Fordi de kom til Ham i sin nød – til ham som har sin lyst i å forbarme seg over hjelpeløse.

3)  Den blodsottige kvinne spurte ikke om Jesus ville helbrede henne, men den spedalske sa: «Herre, om du vil, så kan du rense meg.» Hans framgangsmåte var nok den retteste. Det er alltid best å overlate alt til Guds vilje.

Men begge to ble hjulpet! Ser vi ikke ofte eksempler på dette også i vår tid? Hvor barmhjertig Gud er!

4)  Den blodsottige kvinne falt ikke ned for ham før etter sin helbredelse, og da må det til en viss grad sies at hun falt nødtvungen ned for Mesteren. Den spedalske derimot ga Mesteren ære fra første stund, da han kom til ham. Han falt straks ned for ham og ga Jesus ære som Herre.

Likevel, om det kan sies at meget var forkjært og bakvendt i den blodsottige kvinnes måte å komme til Jesus på, én sak står fast:

Hun ble ikke støtt bort!

Det vil heller ikke du bli, som kommer til ham i nådens tid. Han har selv sagt: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut!» Joh 6,37. Slik er han! Også for deg!