av Jan Veiby
"Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!" Joh. 4,10.
Til jul gir vi hverandre gaver. Det er i og for seg en god skikk. Men vår tids velstand og materielle jag har ført til at dette blir hovedsaken. For folk flest dreier julen seg om mat og gaver, og kanskje noen ekstra fridager. Alt dette er bare en ytre ramme. Innholdet er borte. Det viktigste er ikke hva vi gir hverandre, men det Gud gir oss.
Den største av alle gaver har Gud gitt til oss - sin egen Sønn som verdens Frelser. Denne gave er det verdt å ta imot og bli kjent med.
Jesus møter på sin vandring en samaritansk kvinne. Dette var ikke tilfeldig. For Jesus er den gode hyrde som søker det tapte får. Og hun var en kvinne med dyp lengsel i sitt hjerte. De møttes ved Jakobs brønn, og resultatet ble forvandling og nytt liv.
"Og det skjedde i de dager...."
Slik begynner Lukas sin fortelling om Jesu fødsel, slik vi kan lese den i Lukasevangeliets andre kapittel.
Det er en verdensbegivenhet som beskrives. En hendelse uten sidestykke i menneskets historie som blir fortalt. Så viktig at hver gang vi skriver en dato, bekrefter vi denne hendelsen. Frelserens fødselsdag.
Men det skjedde noe lenge før den tid.
Det skjedde i evighet.
Det skjedde noe i himmelen før tid var til og menneskene var skapt. Før noen kunne påvirke Gud i hans avgjørelse. I kjærlighet til oss mennesker tok han en bestemmelse og et valg av evighetsbetydning for oss. «For i ham har han utvalgt oss før verden grunnvoll ble lagt...I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin fri viljes råd» Efes.1.3 -4.
oversatt av Karl Weld
Fra arkivet - Mars 1950
I denne tid da utviklingslæren er sterkt framme i dagens diskusjon og der er skrevet spaltelange artikler om evolusjonsterorien og dens forhold til kristendommen, kan det være av interesse å se hva Darvin selv mente da livskvelden hans var kommet. Klippet er hentet fra «Svenska Sendebudet» og har krav på pålitelighet.
Vi kan meddele følgende, som lady Hope 1915 skrev i den amerikanske «The Watchman Examiner» om sine personlige inntrykk av Charles Darwins religiøse liv.
Det var en av disse herlige høstkvelder, som vi i England nyter så meget av, da jeg ble spurt om jeg ikke ville besøke den velkjente professoren Charles Darwin. Han var nemlig noen før sin død nesten stadig bundet til sykeleiet. Hans høye panne og vakre ansiktstrekk syntes lyse opp av glede da jeg trådte inn i værelse. I den ene hånden sin holdt han en åpen bibel og med den andre pekte han på den herlige utsikten fra vinduene. Bibelen studerte han alltid.
Av Håkon C. Hartvedt
For en tid tilbake fikk jeg en melding gjennom fra et menneske i sterk nød. Jeg kjente vedkommende fra før, men vi hadde ikke snakket sammen på mange år. Men meldingen levnet ingen tvil om at melderen var i nød. Jeg skrev derfor tilbake at jeg ville stikke innom så fort jeg kunne.
Det gjorde jeg også, og jeg møtte et glad og takknemlig medmenneske, og vi fikk en god, åndelig samtale, som der og da løsnet mye av trykket vedkommende kjempet med.
Det som gjør at jeg trekker denne historien fram i denne andakten, var ordene som møtte meg da døren ble åpnet: -Tenk at du kom!, lød det.
Mange ganger har jeg tenkt det samme når jeg har lest julens budskap. –Tenk at Han kom! Det var så visst ikke noen selvfølge.
For hvem var det Han kom til. Prektige og fine mennesker som hadde alt på det tørre? Flotte folk som levde fullkomment og helt etter Guds bud, og derfor var verdige til et besøk fra Himmelen?
Av Roald Evensen
Dette er en sann og selverfart historie fra et førjuls møte i en bygd i Nordhordland for noen år tilbake.
Bedehuset var pyntet og fullsatt av mennesker i alle aldre,- det var advent og god førjulsstemning. Kaffen var alt traktet og småkakene lå der og ventet på å bli spist av julekake elskere. Er det ikke noe som heter at julekaker smaker best før jul? Mulig det ble servert syv sorter.
Hele kveldens fest var nøye planlagt av stedets forsamling og kveldens andakt var det faktisk lagt ned en del arbeid i med tanke på å visualisere budskapet. Adventssangene var sunget og møtelederen introduserer kveldens andaktsholder.
Plutselig og uten forvarsel ble det helt bekmørkt i rommet. Noen menn stormet til sikringsskapet. Skrudde, bøyde hendler men fortsatt ikke tegn til lys. Sekunder i mørke ble til minutter. En av møtelydens lyse hoder kikker ut over bygden. Det er ikke lys noen steder i kveld formidler han ut i rommet. Da var saken klar. Alle var i mørke! Alle var uten lys! Alle slet med å se klart! Alle kjente på det usikre og ubehagelige som mørke representerer. Mulig det satt noen skikkelig mørkredde i bedehuset denne kvelden som trakk sin noe redde kropp nærmere en de kjente seg trygg hos.
