Bibelen med eller uten de apokryfiske bøkene? (1)

Av Stig Andreasson

Hva mener en gjennomsnittlig norsk kristen om de apokryfiske bøkene? Har han overhodet noen mening i det hele tatt? Hvor mange troende har lagt merke til at de nordiske Bibelselskapene nå synes å ha inntatt en annerledes holdning til disse bøkene enn tidligere?  Det var mange spørsmål på en gang. Men for å gjøre det klart hva saken egentlig handler om stiller vi enda et spørsmål.

Hva menes med en hel og fullstendig Bibel?
På en bokmesse i Sverige gjorde en selger fra et kristent bokforlag stor reklame for ”Bibel 2000”, som ikke bare inneholder de 66 kanoniske bøkene men også de apokryfiske. En deltaker på bokmessen spurte da hvorfor bokforlaget ikke heller satset på salg av den såkalte ”Svenska Folkbibeln”, som bare inneholder de kanoniske bøkene. Svaret fra selgeren var kort og rett på sak: ”Nå satser vi på en hel og fullstendig Bibel.”

Det norske Bibelselskap utga 1994 en Bibel som også inneholder apokryfene. I Bibelselskapets presentasjon nevnes de apokryfiske bøkene som ”en del av en hel og fullstendig Bibel.” Både selgeren på bokmessen og Bibelselskapet bruker altså en uttrykksmåte som kan oppfattes som et forsøk til manipulasjon. Hva er det egentlig man prøver å si? Er Bibelen hel og fullstendig bare hvis de apokryfiske bøkene er tatt med? Dette er et viktig spørsmål som vi absolutt må finne svar på.

Hvorfra kom da de såkalte apokryfiske bøkene?
De ble skrevet under en relativt lang periode hovedsakelig i tiden mellom det Gamle og det Nye testamente. Noen av disse bøkene kan være av historisk interesse siden de forteller hva som skjedde med jødefolket under denne perioden.

Allerede før Kristus utførte jødiske lærde fra Aleksandria en oversettelse av det Gamle testamente fra hebraisk til gresk. Oversettelsen skjedde gradvis. Først ble de fem Mosebøkene oversatt, siden også de øvrige gammeltestamentlige bøkene. Noen helt andre bøker ble til slutt tatt med. Disse ble senere kalt ”apokryfer”. Da dreide det seg ikke lenger om en oversettelse av hebreernes Gamle testamente men om tillegg av annen gammel jødisk litteratur. Siden de lærde oversetterne tenkes å ha vært cirka 72 kalles oversettelsen deres for ”Septuaginta”.

Den på sin tid meget kjente spanske pastoren Samuel Vila skrev følgende:” Septuaginta-oversettelsen var ingenting annet enn et menneskelig foretagende, som siktet til å gjøre noen av hebreernes historiske og religiøse bøker tilgjengelige på det greske språk, uten noen tanke på å gi dem noen spesiell autoritet, ikke en gang på oppdrag fra jødiske ledere.”

Den svenske lutherske teologen Seth Erlandsson skriver: ”De lærde jødene i Aleksandria hadde neppe til hensikt å utvide den gammeltestamentlige ”kanon,” da man jo mente at Guds direkte åpenbaring var avsluttet i og med de siste profetene 400 år før Kristus.” Hele tiden gjenstår det faktum at jødene aldri regnet med apokryfene blant sine hellige Skrifter. De ble aldri sitert ved gudstjenestene. Derfor fikk de som sagt senere navnet ”apokryfer”, fra et gresk ord som betyr ”skjult, hemmelig eller gjemt” og i utstrakt betydning  ”tvilsom” med hensyn til opprinnelse og innhold. Av alt å dømme inntok de første kristne den samme holdning.

Den boksamling som Jesus selv og hans apostler benevner ”Skriften” eller ”skriftene” innbefattet bare det gamle Testamentets kanoniske bøker, men absolutt ingen ”apokryfer”. Både Jesus selv og senere apostlene i sine brev siterer ofte  tekster fra det gamle Testamente, men bare fra de kanoniske bøkene, aldri fra noen apokryfer. Den enkle forklaringen er at disse sistnevnte bøkene aldri hørte hjemme i den skriftsamling som allment var betraktet som hellig Skrift.