Av Jan Veiby

«Lovet være Herren dag etter dag!  Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser.  Sela» Sal. 68,20.

Vi bærer mange byrder gjennom livet.  Noen skal vi imidlertid slippe å bære.  Andre byrder derimot hører med til det å være et menneske her i denne verden.   Den største av alle byrder er syndebyrden.  Den tok Jesus på seg da han døde på korset.  «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.  Ved hans sår er dere blitt legt» (1 Pet. 2,24).   Da sonet han all vår synd.  Og åpnet adgangen til Guds trone.  Syndebyrden behøver vi ikke lenger å bære på.  Den forsvant i nådens hav ved Golgata.  Men det betyr ikke at vi er syndfri i oss selv.   Det gamle menneske bor i oss fremdeles.  Og gir oss mange utfordringer.  Da er det godt å vite at det alltid er hjelp å få hos den Herre Jesus.

Men så finnes det byrder som hører menneskelivet til.  Disse må vi prøve å gjøre så lette som mulig.  Paulus oppfordrer oss til det i Gal. 6,2: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov».  Det handler om omsorg og omtanke.  Her gjelder det å hjelpe og støtte hverandre på himmelveien.  «Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære» (Rom. 15,7).  Men i Gal. 6,5 heter det: «For hver skal bære sin egen bør».  Da er det snakk om det personlige ansvar som hver enkelt av oss har. Både for vårt eget liv og tjeneste.  Det kan vi ikke velte over på andre.  Det er byrder av ansvar og forpliktelse.  Omsorg for barn og eldre.  For hjem og arbeid.  Både i det jordiske samfunn, og i Guds rike.  Om levittenes arbeide ved tabernaklet heter det: «Og hver ble satt til å utføre den tjeneste og bære den byrde han skulle» (4 Mos. 4,49).  Også den jordiske gjerning er et kall fra Gud.  Den har Guds velsignelse med seg.

KORSETS  BYRDE
Jesus sa en gang: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk. 9,23).  Dette er disippelens kors.  De lidelser og trengsler vi får fordi vi hører Jesus til og vil følge ham.  Det er kampen mot synden i oss og utenfor oss.  Den daglige omvendelse.  Gud oppdrar oss for sitt rike ved kors og trengsel, sa de gamle.  Gjennom dette oppøves vi i å stole på Herren.  Det gir oss dyrebare erfaringer.  «..trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp» (Rom. 5,3-4).   «Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, at han sitter alene og tier, når han legger byrder på ham» (Klag. 3,27-28). 

Men det blir ingen tung byrde når vi vandre i Kristi fotspor.  Og tenker på hva han led for oss.  Og jo større byrde du får, dess mere nåde og trøst gir Herren deg.

HAN BÆRER OSS
Bibelordet fra Sal. 68,20 kan også leses på en litt annen måte.  Slik som i bibeloversettelsen fra 2011: «Velsignet er Herren dag etter dag!  Gud er vår redning, han bærer oss».

I det ligger en stor og dyrebar sannhet.  For det er virkelig bærekraft i evangeliet.   Å være en kristen er å være båret.   Båret av den gode hyrde.  Han som «bærer alle ting ved sin krafts ord», bærer deg på sine skuldre med glede.  Han er mektig til å bære deg helt hjem.  Denne omsorg har han tatt på seg.  I visshet om dette finner sjelen hvile og ro. 

                   «Ha ei bekymring kjære sjel, deg Herren elsker og han vil ditt vel.

                     Legg byrden for hans føtter ned.  Han bærer deg og byrden med.

                     Han sier til deg i sitt ord at han har omsorg for sin hjord.

                     Hvorfor skal du da engste deg, når Herren sådant tok på seg»

                                                                             (Schibboleth nr. 117)