av Johnn R. Hardang

"Midt i nattens mørke blinker  som et fyrlys Jesu navn  Og hver hjelp’løs segler vinker  inn til frelsens trygge havn  Og når solen mer ei skinner  Jesu-navnet lyser enn  Da den frelste skaren synger   høyt dets pris i Himmelen"

Ute i den engelske kanalen, sørvest for byen Plymouth, ligger ei lita øy som kalles Eddystone Rocks.

Øya består egentlig bare av noen nakne klipper som såvidt stikker opp fra den mørke og urolige sjøen. Disse klippene har alltid vært et mareritt for sjøfolk. Ingen vet hvor mange skip som gjennom historien er blitt knust og har gått ned i dette lumske farvannet.

EDDYSTONE LIGHTHOUSE.

På disse klippene står i dag et gammelt kjegleformet fyrtårn, Eddystone Lighthouse. Det er lenket fast til fjellgrunnen, omtrent som et eiketre som er festet i jorda ved dype og tykke røtter. Rett ved siden av det gamle tårnet står et nytt og moderne fyrtårn.

Det gamle fyrtårnet på Eddystone Rocks, er det tredje fyrtårnet som er blitt bygget på disse farlige klippene ute i den engelske kanalen.

Av Ivar Gjerdi

Trygve Bjerkrheims kjente bønnesang, «Det er makt i de foldede hender» har betydd mye for mange mennesker.

Den unge svenske sangeren Lage Wedin gjorde den ekstra godt kjent for de fleste fra begynnelsen av 1960 tallet, da han som 17 åring kom til Norge og sang den inn på plate. Senere ble den spilt i Ønskekonserten i radio, uke etter uke. Den stod høyt på listen som ønskesang i flere år.

Selv hadde jeg gleden av, som andaktsholder og møteleder, å reise sammen med Lage Wedin på noen sang – og møteturneer. Over alt i landet var det fullsatte kirker, bedehus og forsamlingshus. Selv en mandagskveld kunne bedehus og kirker være fullsatte, og det var ofte 2 møter på samme dag.

Lage Wedin var også dyktig på piano og orgel, og ved en anledning husker jeg at organisten uteble i en større kirke på Vestlandet. Men Lage Wedin visste råd og satte seg ved det store kirkeorgelet på galleriet, og var sin egen akkompagnatør.

Jerusalem-dagen er til minne om gjenforeningen av byen under seksdagerskrigen i 1967.

Den feires fra tirsdag kveld den 23. mai til onsdag kveld. I år er det 50-årsjubileum for gjenforeningen av Jerusalem. Dette ble en gjenforening mellom landet og byen, og mellom folket og drømmen.

Da jødene stod ved Gråtemuren var det jubel og glede. Forsvarsministeren Moshe Dayan stod ved den gamle solide muren som utgjør fundamentet fra templet ved Jesu tid, og sier: «De israelske forsvarstyrker har i dag befridd Jerusalem. Vi har forent den herjede byen, Israels hovedstad. Vi har vendt tilbake til det stedet som er mest hellig av alle våre helligdommer, for aldri mer å skilles med den. Herfra strekker vi ut våre hender til de arabiske naboer for å slutte fred.»

Dette ble en gledesdag ved en gråtemur. Den Israelske statsministeren. Levi Eskol, står ved siden av Dayan og sier med beveget stemme: «Dette er en stor dag i vår historie!»

av Stig Andreasson

Opprøret i paradiset fikk katastrofale følger.

Menneskene mistet retten til det jordiske paradis og mistet også den intime kontakten med Gud. De døde ikke legemlig med en gang, men de ble rammet av den åndelige død, som nettopp betyr at kontakten med Gud blir brutt.

Selve jorden ble rammet av en viss grad av forbannelse på grunn av syndefallet.Torner og tistler skal den frambære for deg”, sa Herren. Senere ville også menneskene møte den legemlige død. ”For støv er du og til støv skal du vende tilbake”, lød Herrens Ord.

Bibelen sier også at syndefallet gjorde noe med hele menneskeheten som en samlet enhet. Det har vært store debatter om det man kaller ”arvesynd”. Bibelen sier følgende: ”I synd er jeg født”.(Salme 51:7) ” Hva er et menneske at hun skulle være ren?" (Job 15:14) ”Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg” . (Pred.7:29)”Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle”. (Rom.5:12) Vi har alle en av synden besmittet natur.

av Steinar Handeland

Denne verden har dessverre sett mange kors.

Som regel er det de fattige taperne som ender på et kors. Men slik var det ikke med Jesus, enda Skriften sier han var så fattig på jordisk gods at han hadde ikke det han kunne helle sitt hode til.

Men Jesus var annerledes, han var kongesønnen, Messias, verdens Herre! Det var bare et fåtall som skjønte det mens han levde sitt korte liv her på jorden. Det syndige, fordervede menneske, bød kongen et kors. Det skulle bli hans bortgang, utryddelse, trodde disse maktsyke, forherdede mennesker der de skrek: "Korsfest, bort med ham!" Hatet var ubeskrivelig mot Jesus, enda han bare hadde gjort det gode mot alle mennesker og hans undere viste at han var den han sa seg å være: Menneskesønnen, evig Gud, Fredsfyrsten.

Snart kommer Jesus tilbake til Oljeberget i stor makt og herlighet, da skal hvert øye se ham, også de som gjennomborret ham!