Av Jan Veiby
«Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt, for at dere ikke mer skulle være egypternes treller, og jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere og lot dere gå oppreist» 3 Mos. 26,13.
Israels barn var slaver i Egypt i hele 400 år. Det var en tung og vanskelig tid. Trelldommen og ufriheten lå over dem som en mare. Slaveriet virket undertrykkende på folket. Arbeidet var hardt og krevende. De gikk nedbøyd og tynget under åket. Likevel hadde de noen goder. For senere når de møtte prøvelser tenkte de tilbake på tiden i Egypt. «Vi minnes fisken som vi åt i Egypt, og som vi fikk for ingenting, og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken!» (4 Mos. 11,5). Farao lot dem tross alt smake noe godt. Det skulle gjøre trelldommen litt lettere og lydigheten mot Farao større.
Dette illustrerer livet uten Gud. Et liv under syndens og satans makt. «Hver den som gjør synd, er syndens trell» (Joh. 8,34b). Synden binder mennesket, så det ikke kan befri seg selv. Og synden blinder mennesket, så det ikke er seg bevisst sin trelldom. 2 Kor. 4,4. Det er også sant at synden gir en viss form for tilfredsstillelse. Men den er kortvarig (Hebr. 11,25), og etterlater seg tomhet og uro. Slik holder satan menneskene i trelldom.
Men det går an å bli fri. «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh. 8,36).
Gud brøt i stykker trelleåket i Egypt. Han fridde dem fra trelldommen ved påskelammets død og blod (2 Mos. 12). Slik at de kunne gå oppreist. På vei mot løftets land.
Det samme skjer med den som vender seg til Gud fra synden. Kristus frigjør ved sitt ord. Han løser lenker og bånd. Han løfter syndebyrden av. Han tilgir syndene og fjerner skammen. «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam» (Sal. 34,6). Da blir vi det som Gud hadde tenkt med å være et menneske. Ordet menneske kommer egentlig fra det greske ordet anthropos. Som betyr «den som ser oppad». Slik hadde Gud skapt oss. Til å gå oppreist. Til å leve i fortrolig samfunn med Gud. Men da synden kom inn i verden, ble blikket vendt ned. Det står om Kain at han «stirret ned for seg» (1 Mos. 4,5). Han ble misunnelig på sin bror, og hadde vonde tanker. Og det endte med mord.
På grunn av forløsningen i Kristus skal vi slippe å gå nedbøyd under syndebyrden. Kristus gjorde opp for all vår synd på korset, da han led og døde for oss. Han var Lammet som ble slaktet, og frikjøpte oss med sitt blod. Ved troen på ham blir vi virkelig oppreist. Så vi kan heve blikket mot himmelen. Og leve et oppreist liv i samfunn med vår Frelser.
«Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd» (Kol. 3,1).
Å være oppreist med Kristus innebærer å leve et helt nytt liv. En ny vandring sammen med den Herre Jesus. Fordi kursen er satt mot himmelen, skal vi være himmelvendte og himmelsinnede. Det betyr ikke at vi er verdensfjerne. Begge beina er på jorda, men hjertet er i himmelen. Da blir fokuset på det som Jesus har gjort for oss, og er for oss. Resultatet blir at Kristus vil stadig mer prege oss. Synden og verden mister sin makt og glans.
Det står i Sef. 3,12 at Herren vil ha et «bøyet og ringe folk». Men ikke bøyd mot jorden, og dens mange fristelser. Guds folk vil bøye seg i ydmykhet for Han som er kongenes Konge og herrenes Herre. Det er i virkeligheten et frigjort og oppreist liv.
