Av Sigmund Måge

Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd  opp rundt det og gjødslet det. Luk. 13, 7-8

Årsskiftet er tid for å gjøre opp status. Det gjelder i mange sammenhenger – ikke minst i virksomheter og foretak. Man vurderer resultatet fra året som gikk, og man legger planer om veien videre. Ved nyttårsskiftet blir vi alle minnet om hvor fort tiden går og hvor kort livet egentlig er.

Jesus brukte ofte liknelser. Noen ganger for at tilhørerne skulle forstå det han sa, men noen ganger også det motsatte, for at de ikke skulle forstå. (Se Mat. 13,13)

I første del av Lukas 13 taler Jesus om omvendelsens nødvendighet.

Liknelsen om fikentreet i vingården forklarer alvoret om å utsette livets viktigste beslutning. Det er nødvendig med en sann og oppriktig omvendelse til Herren Jesus Kristus – et avgjort ja til Jesu kall og innbydelse. I det øyeblikket en mottar Jesus som Frelser og Herre, blir man i denne sammenheng fruktbærende. Andre steder i Skriften tales det om mengden av frukt. Men her er det kun tale om frukt eller ikke frukt.

Man skal ikke presse en liknelse. I denne liknelsen ber vingårdsmannen om at treet må få stå ett år til. Det betyr slett ikke at du som er uomvendt  får et helt år å gjør opp din sak. Tvert imot: Guds time er alltid nå. I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter....Hebr. 3,15.            Det er dypt tragisk å høre noen fortelle følgende: De kjente seg sterkt kalt av Gud i ungdommen, men sto imot. Senere kjente de aldri kallet på samme måte. Slik gikk årene – og plutselig var livet slutt.

Det som er sannheten er at ingen av oss søker Gud av oss selv. Så alvorlig er konsekvensene av Adams fall. Men Guds store nåde er det Asaf sier i Salme 50,1: Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang. Kjenner du den minste dragelse mot Herren, er det Den Hellige Ånd som virker på deg.

Liknelsen forteller om eieren og vingårdsmannen. Det at de har ulik tilnærming til problemet med det fruktløse treet, viser to sider av den guddommelige tålmodighet. Ikke slik at Faderen og Sønnen har ulik oppfatning. Nei, de er ett i alle ting. I den yppersteprestlige bønn i Johs. 17, sier Jesus flere ganger om sitt forhold til Faderen: vi er ett!

Dette at Faderen og Sønnen har samme tålmodighet overfor fortapte syndere kommer særlig fram i 2. Pet. 3,9: Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.

Når vi tar imot tilbudet om frelse, begynner vi på en reise mot himmelen. Noen av oss hadde litt kristen barnelærdom fra hjem eller søndagsskole. Men mange nyfrelste er ganske ukjente med de kristne sannheter. Man er åndelig sett en «baby». For å vokse og utvikle seg som troende, er det nødvendig å tilegne seg Guds ord. Dette kan skje ved egen bibellesing og samfunn med andre troende.

Den subjektive følelse ved å bli frelst er så forskjellig. Noen ble frelst fra rusmisbruk og andre problemer. Andre har levd et anstendig liv og den synlige overgang ble ikke så merkbar. Men felles for alle er at de har fått sine synder vasket bort ved Jesu blod. Og dermed har Jesus  tatt bolig i hjertet. Det er gjenfødelsens under.

Det følger følbar glede og takknemlighet med å få sin sak med Gud i orden. Men dette er så langt i fra hovedsaken. Hovedgrunnen for å bli frelst er å nå himmelen – altså unngå å havne i fortapelsen.          

Bibelen sier dette meget klart. Og bedre enn Johs 3,16 «Den lille bibel» kan det ikke uttrykkes: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.