Av Johnn Hardang

BOKHYLLA
Hvordan leder Gud? Slik lød tittelen på en bok, skrevet for ungdom for mange år siden og utgitt på Credo Forlag. Om det var en tilfeldighet eller ei, vet jeg ikke. Men rett ved siden av denne boka i en av min mors bokhyller hjemme på Notodden, sto en annen bok. Også den med et tema tilknyttet Guds ledelse: Nå ser jeg at Gud leder. En fint innbundet gavebok, skrevet for godt voksne mennesker, der kjente kristne personer satte ord på sine tanker når de så tilbake på livet de hadde levd.

Jeg har ofte tenkt på disse to bøkene som sto ved siden av hverandre i samme bokhylle: Så typisk! Unge mennesker ser framover, usikre og fulle av spørsmål: Hvordan leder Gud? Eldre mennesker stiller ikke lenger de samme spørsmålene. Fremdeles kan det være mange ting en lurer på, men den dominerende følelsen er en annen: Nå ser jeg at Gud ledet.

ET FOLK PÅ VANDRING
Bibelavsnittet vi nevner i overskriften, 2 Mos 13,17-22, forteller om det første som israelittene fikk oppleve etter at Gud hadde gjort ende på folkets slaveri, frelst dem fra egypternes jerngrep for å la dem få reise hjem igjen til fedrenes land. Gud, som hadde frelst dem, overlot dem ikke til seg selv. Han gikk selv med dem på veien for å føre dem trygt tilbake til løfteslandet.

Også dette noe å legge merke til: Når Gud frelser mennesker, tar han også ansvaret for å lede dem! Tør du tro det? At den Gud som har frelst deg, også har omsorg for ditt liv og din hverdag?

Men det har Gud. I Salme 32,8 sier han det slik:
- Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.

Men hvordan leder Gud? Hvordan ledet han israelittene? Og hvordan leder han slike som deg og meg i dag? Jo, det kan vi lære litt om i det bibelavsnittet vi her har foran oss: 2 Mos 13,17-22. La meg nevne noen konkrete ting:

GUD GIKK FORAN DEM
- Og Herren gikk foran dem! (v.21)

Jeg vet ikke hva du tenker når du leser en setning som dette. Her skal du få høre hva jeg tenker. Jeg tenker to ting:

For det første: Folket møtte ikke noe som ikke Gud hadde møtt før dem. Og for det andre: Alt det folket møtte, må Gud av en eller annen grunn ha tillatt at de skulle få møte.

Det er lett å gjøre dette om til problematiske tanker for troen. Men det går an å lese det med en annen innfallsvinkel: Dette betyr trygghet! Gud har full kontroll. Ikke bare over alt det jeg selv ser, men også over det jeg ennå ikke ser. 

GUD LEDET DEM BÅDE NATT OG DAG 
- Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede
dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for
dem. Slik kunne de dra fram både natt og dag. (v.21)

Folket ble ikke fritatt fra prøvelser og vanskeligheter. De fikk møte både de mørke nettene og de lyse dagene. Men mørket fikk aldri det siste ordet. Etter den mørkeste natten kom det en ny dag.

Heller ikke du og jeg er innvilget fritak fra problemer og vanskeligheter. Å være en kristen er ikke å bli ført utenom alle vanskeligheter, men å få en guidet tur gjennom dem. Og det aller viktigste: Du er aldri alene! Aldri en eneste dag overlatt til deg selv. Han som går foran deg, vil også være med deg.

GUD VELGER AV OG TIL OMVEIEN
Også dette er verdt å legge merke til:

- Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til
filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa:
Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende
tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom
ørkenen mot Rødehavet. (v.17-18)

Vi liker aldri omveier, vi mennesker. Vi er mer tiltrukket av snarveier.

Slik også med kristenlivet. Vi vil heller ha sterke opplevelser og raske bønnesvar enn langvarig ventetid. Men den lette veien var ikke alltid den rette. Det fikk israelittene erfare. Og det vil du og jeg få erfare.

Men av og til velger Gud omveien for å spare oss fra ting vi ellers ville ha møtt på snarveien. For israelsfolket gjaldt det filisterne. For oss kan det være helt andre ting. Men Gud vet alltid best. Kan vi ikke prøve å hvile i det?

GUD ER TROFAST
Gud er trofast. Også om du og jeg er troløse. Israelsfolket sviktet mer enn en gang på vei mot Kana’ans land. Likevel nådde de fram, takket være den trofaste Gud. Det skal også du og jeg få regne med.

Her nede spurte vi ofte: Hvordan leder Gud? En dag skal vi få juble det ut: Nå ser jeg at Gud ledet!