Av Edvard Foss
I de fleste bygder, gjerne i nærheten av en kirke, står en bauta, et minnesmerke med et eller flere navn innrisset. Årstallene etter navnene er gjerne 1940 til 1945. Det er navn på menn og kvinner som forrige verdenskrig gav sitt liv for fredens sak. Noen omkom på havet, andre i konsentrasjonsleirer, andre igjen «falt i kamp» eller i tjeneste for hjemmefronten. Felles for dem alle er at de ofret sitt liv for vårt lands frihet.
I sørlandsbygden Eiken, står et minnesmerke med kun et navn, Pål Eiken. Motstandsmannen og kristenlederen som var med å skjule 40 kommandosoldater på flukt fra fienden. «Dersom dette blir oppdaget skal jeg ta på meg hele skylden», lovte han sine medhjelpere. Dette løftet holdt han, da det hele ble avslørt. Ikke et ord som kunne avsløre andre kom over hans lepper, på tross av de grusomheter han ble utsatt for. Hans offer ble redning for mange andre. Da livet gikk mot slutten, kalte han til seg de som hadde plaget ham så ille. Han hadde noe han ville si: «Jeg tilgir dere alt det onde dere har gjort mot meg».
I disse maidager minnes vi i ærbødighet og med takknemmelighet Pål Eiken og alle andre som ofret sitt liv, så vi i dag kan leve i frihet og fred. Friheten var dyrekjøpt. La oss takke Gud for den, i bønn om at vi fortsatt må få være et fritt land. «Vil Gud ikkje verja folk og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud så me kan bu i heimen med fred og hyggja”.
Det er en frihet og en fred som er langt viktigere enn fred i landet. Det er å ha fred med Gud. Å ha fred med Gud er ikke en følelse, men et ordnet og oppgjort forhold til Gud.
Fra Gud side er alt i orden og ordnet. Hør hva som står skrevet i «fredsdokumentet»: «Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, for ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred med hans blod på korset» (Kol 1,19 – 20). Med andre ord noe som har skjedd. Ved sin død i vårt sted, gjorde Jesus opp for alle menneskers synd. Han tok bort synden ved sitt offer, det som satt skille mellom Gud og mennesker. Han tok hele skylden på seg. Han var den ene som døde for å redde de mange. Han døde for alle, da døde han også for meg. «Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred» (Jes.53,5), fred med Gud. Freden var dyrekjøpt. «Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag».
Å ha fred med Gud er «noe tosidig». Altså to parter. Den ene er Gud, den andre er oss mennesker. Kan jeg få spørre deg et spørsmål; har du fred med Gud? For noen kan dette være et vanskelig spørsmål å svare på. Årsaken er et de kjenner etter i sine følelser. Men følelsene er ikke noe sikkert fredsgrunnlag.
Et ord fra romerbrevet kan gjerne være til hjelp i denne sammenheng. «Da vi nå er rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom.5,1). Ordet nevner noe vi er, som gjør at vi har fred med Gud. Adressen for dette verset er de hellige i Rom som tror på Kristus. Om dem, og alle som tror på Kristus, sies det at de er rettferdige. Det vil si at de er frikjent fra all syndeskyld. Dette er de ved tro. De står for Gud som om de aldri har syndet. Når tid og hvordan skjedde dette? Det skjedde da de tok imot Jesus som sin frelser. Da erklærte Gud dem for rettferdig å være. De ble rettferdiggjort.
Det samme skjer i dag når noen tar sin tilflukt til Jesus som sin frelser. Da får de syndenes forlatelse ved troen på Jesus, og Gud sier dem for rettferdig å være. Alt er av nåde, for Jesu skyld.
Spørsmålet er egentlig ikke om du som leser har fred med Gud, men om du er rettferdiggjort ved troen på Jesus, da har du fred med Gud. Da er du kommet inne i et nytt forhold til Gud, der Kristus er din fred. Freden har sin grunn i den soning han gjorde på korset, slik at vi ikke lenger er Guds fiende, men at vi ved troen på Jesus er blitt Guds barn. I Guds «fredsdokument», evangeliet, har vi det skriftlig. Det ord som aldri forandres, men står fast i himmelen til evig tid.
