Av Edvard Foss

På en hvitmalt tømmervegg i en stue et sted på Sørlandet hang i sin tid et såkalt religiøst «bilde».

Teksten var 42 lyse bokstaver på mørk bakgrunn. Den bestod av to «alltid» og et «aldri». I tillegg var disse «alltid og aldri» knyttet sammen med navnet Jesus. Mang en person hadde opp gjennom årene stanset opp, lest de åtte ordene og blitt velsignet. I dag skal vi «stanse» og la dette bilde tale til oss, mange år etter at det ble tatt ned fra veggen det opprinnelig hang på. Det første «ordet» var:

Alltid elsket – av Jesus

Tenk hvilket budskap. Det er nesten ikke til å tro. Mang en gang, når vi erfarer synd og opplever nederlag i livet, kan vi kjenne det slik Per Nordsletten skriver i en av sine sanger:«Kan du have meg kjær rett så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud». Det blir så ufattelig at Jesus kan elske en slik som meg. Men slik er han. En forunderlig Gud, som for Jesus skyld, elsker oss på tross av det vi selv er og gjør. «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg» sier han i Jerm 31,3»Derfor har jeg latt min miskunn mot det var ved».

Også i tunge og vanskelige stunder i livet er vi omsluttet av Guds kjærlighet. Derfor kunne Paulus skrive slik han skrev i avslutningen av romerbrevet 8:«Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde, eller noen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre». Samme hva som hender oss i livet, kan vi eie visshet om å «være mitt i Guds kjærlighet» som det står i barnesangen. Gud kjærlighet er uforanderlig som Gud selv. Ja, over hele vårt liv fra vugge til grav, står det skrevet «Elsket av Gud». «Hans banner over meg er kjærlighet».(Høysangen 2,4)

Alltid tilgitt – av Jesus

Dette er det neste som stod på «tømmerveggbilde». Et ord om tilgivelse.

Menneskets største behov er syndenes forlatelse. Guds største ønske er å tilgi synd. «Han har lyst til miskunnhet». sier bibelen. Derfor døde Jesus i vårt sted, og tok oppgjøret for alle syndene våre, slik at Gud kunne tilgi. Å han tilgir gjerne (Salme 68,5). Det er alltid rom for tilgivelse hos Gud. Samme hvor «stor» og ille synden måtte være. Når og hver gang vi bekjenner våre synder for Ham,er «han trofast og rettferdig så han tilgir synden og renser oss fra all urettferdighet». Slik står det i «faktaboken» (1 Joh.1,9). Å ikke bare det; han glemmer det alt sammen. Vi eier den fullkomne tilgivelse. I Jesus har vi syndenes forlatelse. Et depot av nåde som aldri blir tomt. Tenk.- alltid tilgitt av Jesus.

Aldri glemt - av Jesus

Det er mørkt og vanskelig i et menneske sitt liv når det må si slik Sion, Herrens eget folk, gir uttrykk for i Jes.49,14: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg». Da synges det ikke lovsang i høystemt tilbedelse. Da vandrer en kristen i «klagesangens verden». Men det avgjørende spørsmålet er; har Sion rett i sin klage? Er det slik som det gis uttrykk for?

Leser vi videre ser vi at Sion kun opplever å være glemt av Gud, uten å være det. «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn», det barn hun ammer, «så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn?» spør Herren i sitt ord. Allerede i spørsmålet aner vi at dette er umulig. Men om det umulige skulle være mulig, sies det videre »så glemmer ikke jeg deg». Slik er Jesu forsikring til sine. Og så ber han oss legge merke til begge hans hender. I disse hender er en kristen tegnet. Skal Gud kunne glemme sitt barn, må han glemme forsoningsverket, Golgata, historiens sentrum. Det vil aldri skje! Så vil det heller ikke skje at Guds barn er glemt av Jesus.

«Jeg er ei glemt jeg i mitt hjerte kjenner. Det finnes en som meg i minne bær,

Når han er min jeg kan unnvære venner, for han den beste i blant venner er.

Han svikte ei når nødens time slår. Nei, nettopp da han nærmere meg står»

Så kan også vi gled oss over orden på en tømmervegg i en sørlandsstue:

«Alltid elsket, alltid tilgitt, aldri glemt av Jesus»