av Adolf Bjerkreim 

"Fra arkivet

Spørsmål og svar  Evangelisten juli 1948 og august 1949."

Med «den første oppstandelse» forstår Bibelen det samme som «oppstandelsen fra de døde.» Og oppstandelsen fra de døde» vil si at noen døde blir levende og står opp fra de andre døde som blir liggende igjen.

Etter Guds ord har denne oppstandelse tre akter.

Den første var da Kristus oppstod. Da han stod opp, lå alle de andre døde igjen, og han ble førstegrøden av de hensovede.

Den annen akt vil finne sted når Herren kommer igjen. Se 1 Tes 4,13-18. 1Kor 15,20.-23. Da oppstår alle døde i Kristus, og de andre døde blir igjen i gravene.

Tredje akt er den som omtales i Åp 20,6, når martyrene fra trengselstiden står opp. Når disse er blitt levende igjen, blir det aldri mer noen som strå opp fra de døde. Med dette er den første oppstandelse slutt. Neste gang noen oppstår kommer alle døde frem og stilles til doms foran den store hvite trone.

Når det sies i Åp 20,6 at «dette er den første oppstandelse», menes altså ikke at der ikke tidligere har vært noen oppstandelse. Jesus er jo beviselig oppstått før. Og hans komme til luften før «Den store trengsel.» Meningen er ganske enkelt at med oppstandelsen av disse martyrer er all oppstandelse «fra de døde» avsluttet. Det er fullendelsen av den «første oppstandelse.» Og i den har ingen ugudelig del. Slik er det klart at Åp 20,6 ikke kan nyttes som bevis for at Menigheten må gjennomleve «den store trengsel.»

Legemlig oppstandelse

Paulus tenker ganske viss her på oppstandelsen fra de døde. Ved sin forening med Kristus Jesus er den troende levende og frigjort med hensyn til sin ånd, men hans legeme er tross det fremdeles underlagt døden og dødens makt. Det spørsmål som da her melder seg, er hvorvidt en troendes legeme for bestandig skal være prisgitt døden. På dette spørsmål svarer apostelen i Rom 8 ett bestemt «nei». Frelsen i Kristus innbefatter også vårt legemes forløsning. Men denne forløsning faller nettopp sammen med oppstandelsen og forvandlingen av vårt legeme. Så sant som «hans ånd som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd som bor i dere.»

Tanken er her åpenbart den at de troendes legemer skal levendegjøres i samme betydning som Kristus vaktes opp fra de døde. Det er bare den forskjell å bemerke, som går frem av de to verb apostelen her gjør bruk av; om Jesu legeme sier han at Gud «oppvakte ham fra de døde,» men om de troende legemer sier han at de skal «levendegjøres». Over Jesu legeme hadde døden ingen makt, og derfor gikk hans legeme ikke i oppløsning. Og av denne grunn var det nok å bare oppvekke eller oppreise ham. Våre legemer ( som er syndig legeme), går i forråtnelse og oppløses, og derfor må det blir gjenstand for en fullstendig omdannelse, ja, likefrem en skaper-akt, og dette betegnes med å «levendegjøres». Hele frelsens fremstilling i Rom 8 første kapitler viser forøvrig ganske tydelig at vi her ikke har å gjøre med en erfaring som hører vårt nærværende liv til.