Av Gunnar Bonsaksen

Gjest Baardsen fra Sogndal er en av Norgeshistoriens mest kjente og omtalte menn – beklageligvis som stortyv og utbryterkonge.

Han var født i 1793, og faren omkom på sjøen da sønnen var en ganske liten guttunge. Men moren tok ham med på kristne samlinger, blant annet på steder hvor Hans Nielsen Hauge samlet mange under sin talerstol.

Unggutten Gjest var ytterst begavet. At han havnet på skråplanet, skrev seg fra en kjærlighetstragedie han gjennomlevde i 19-årsalderen. Han levde som en beryktet tyv og kjeltring fra 1812 til 1827. Selv skrev han i en kjent vise at «en gjerrigmanns stabbur med mat og med mynt – når Gjest har besøkt det, er forrådet tynt». At han oftest stjal fra rike og gav til fattige som en norsk Robin Hood, kunne av loven ikke regnes som noen formildende omstendighet.

- Ved et underlig sammentreff ble han i Trondheim i 1818 sittende fanget i Tinghuset, hvor Hans Nielsen Hauge av helt andre grunner hadde sittet en julekveld nesten tyve år tidligere. Men Gjest brøt seg ut denne gangen også. Det skjedde til sammen 57 ganger rundt omkring i landet!

Til slutt var det ingen vei utenom tukthus på Akershus festning, hvor han blant annet brukte tiden til å skrive sine livserindringer. Vi får her kjennskap til sider ved hans levnetsløp som ikke er så kjent for de fleste.

I 1833 brøt det ut en kolera-epidemi blant Akershus-fangene. Og Gjest fikk noe å gruble over: «Hva ville min lodd bli når jeg nå skulle tre frem for min dommer, som ikke bare kjente mine store forbrytelser, men like mye de utallige små og hemmelige synder? Ville den allvise og rettferdige dommer straffe meg etter fortjeneste med evig fortapelse? Eller turde jeg håpe at han ville forbarme seg over meg med sin nåde og frelse?

- I tankene så jeg for meg hele mitt liv, og ble etter hvert mer og mer forferdet over det svære synderegisteret jeg hadde pådratt meg. - Men da alt så mørkest ut, og da håpets svake gnist var nær ved å dø, tente Gud sin skinnende fakkel og viste den angrende synderen nåden og barmhjertigheten i Jesus Kristus.» På denne tiden fikk Akershus festning en fengselsprest som ble redskap til en regulær vekkelse blant de mange hundre innsatte. Det ble skaffet bibler, nytestamenter og andaktsbøker som fangene kjøpte for egne penger, og noen av dem begynte å holde andakter på en av salene.

Gjest Baardsen var helhjertet med i det som skjedde. I et brev til en venn skrev han: «Det var visstnok ingen lett sak i førstningen da jeg kom her for å overvinne onde tilbøyeligheter og løsrive meg fra inngrodde vaner. Om ånden var villig, så var kjødet skrøpelig. Jeg hadde mange kamper å gå gjennom og mange fristelser å beseire, så jeg er viss på at det kun var ved den styrke jeg hentet fra religionen at jeg unngikk å bukke under i denne første tiden da fangene var uten noen som helst åndelig pleie.

Forholdene var derfor ikke de beste da jeg bestemte meg for å arbeide på min omvendelse. Ved stillhet, i anger og bønn fant jeg etter hvert kraft til med tålmod å finne meg i min tunge skjebne, og jeg fant en fred som jeg i mitt tidligere liv i «frihet» aldri hadde kjent.»

Efter 18 år på Akershus med eksemplarisk oppførsel ble Gjest Baardsen benådet for resten av livstidsstraffen. Han fikk oppleve fire år som fri mann før han døde i 1849, 56 år gammel. I denne tiden kom han en tur hjem til Sogndal, besøkte sin trofaste mors grav og gikk til nattverd i Stedje kirke, hvor han en gang var blitt døpt.

I livserindringene fra Akershus kan vi blant mange vers finne dette:

Rettferdig Gud! som ene hjertet kjenner,
for deg hver lønnlig tanke ligger klar.
I ydmykhet min bønn til deg jeg sender:
Tilgi av nåde hva jeg syndet har!
Og skal min frihets sol ei mer opprinne,
skal fengslet være livets mål og med,
så la min sjel i dødens time finne
den frihet som for evig varer ved.