av Håkon C. Hartvedt
Willoughby, 8 km sør for Rugby, i Warwickshire midt i England, i 1977. En koselig engelsk landsby med noen hundre innbyggere, et postkontor og noen få detaljhandelbutikker.
Min kone Torill og jeg var på ferie hos min søster Rigmor og hennes mann, Bill. De hadde nylig kjøpt et hus fra 1600-tallet i denne idylliske landsbyen, et eventyr i seg selv, men som jeg ikke finner plass i denne beretningen. En spesiell sak vil jeg likevel nevne før jeg går videre med det som dette egentlig skal handle om.
På det store murhuset var det festet et iøynefallende skilt i metall som på en måte så offisielt ut. –Jo, det skal jeg forklare, svarte Bill da jeg spurte om hva det stod for: -Dette er et skilt fra gammel tid som viste at brannforsikringen var betalt. Hadde du ikke et slikt skilt på huset, lå du mildt sagt dårlig an om det skulle bli brann.
Nok om det.
Episoden denne fortellingen skal handle om refererer seg til en solvarm dag der borte. Temperaturen lå på 25 grader C i skyggen. Min søster hadde på denne tiden en mørkerød Peugeot 404 stasjonsvogn, en bil som tålte det meste, og som gikk og gikk, år etter år – uten problemer.
Men denne dagen stoppet den.
Vi hadde vært på en liten rundtur i distriktet og var bare to km hjemmefra da bilen ikke ville mer.
Så stod vi der da, ved landeveien, og var ikke helt sikker på hva som var galt med bilen eller på hva vi nå skulle gjøre.
Da stopper det en bil bak oss.
–Om vi trengte hjelp?
Vi kunne jo ikke annet enn å nikke bekreftende til det. Men vi så litt undrende på mannen som steg ut av bilen. Han var ikledd skjorte og slips. Hvordan kunne han hjelpe? Så viste det seg at han var bilmekaniker, og en svært så tjenestevillig og hjelpsom sådan.
Med slipset mer eller mindre hengende ned i motoren sjekket han både det ene og det andre før han konkluderte: –Dere har gått tom for vann. Radiatoren lekker!
- -
Vel, da var det bare å få tak i vann.
Siden det tross alt bare var to km hjem, tok jeg på meg å gå og hente vann.
Men før jeg nå fortsetter historien, må jeg legge inn enda en passasje:
Jeg hadde nylig fått vite at en misjonær fra menigheten jeg vokste opp i hadde dødd som resultat av rabies. En villhund i Afrika hadde bitt ham, og legene arbeidet forgjeves mot denne sykdommen som smitten fra hundebittet hadde ført til.
Det tenkte ikke jeg på mens jeg fortet meg av sted de to kilometerne for å hente vann. Ikke før jeg hørte en voldsom bjeffing og så at et svært, svart beist av en hund kom dundrende mot meg fra en sideveg. Folk så jeg ikke.
DA for minnet om rabiesdødsfallet som et lyn igjennom hjernen. På grunn av varmen hadde jeg bare en enkel badebukse på meg, og det eneste jeg hadde i hendene var en husnøkkel. Ikke akkurat noe å forsvare seg med.
Jeg trodde ikke at hunden ville drepe meg, men at jeg ville bli bitt til blods var jeg ikke i tvil om.
I tillegg skjedde det noe som jeg aldri har opplevd verken før eller siden.
Jeg ble paralysert!
Jeg stivnet til. Klarte ikke å bevege meg.
Utrolig ekkelt i en slik situasjon. Det eneste jeg klarte var å rope til Gud med hele meg: -Herre, vern meg mot den hunden!!
Men da, momentant, skjedde det utrolige. Hunden bråstoppet, vendte om og fór tilbake den veien han var kommet fra, som om den var blitt kjeppjaget. Den kom ikke en gang ut i hovedveien for å snuse på meg!
Folk så jeg fremdeles ikke. Heller ikke hørte jeg at noen ropte på hunden. Om noen hadde brukt en hundefløyte med en frekvens som mine ører ikke kunne fange opp, vet jeg ikke.
For meg ble det et bønnesvar, og selv heller jeg nok mest til at det var en engel som kjeppjaget hunden.
