Av John Roger Nesje 

Jeg husker at jeg i mine yngre år tenke følgende: at Gud er vår dommer, men heldigvis har vi Jesus som er vår redningsmann. På en måte tenkte jeg slik at det er vel Gud som er den strenge, mens Jesus er den snille. Hvor feil er ikke dette! Bibelen gir oss et helt annet bilde enn dette.

I 2 Kor 5:19: står det et «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser…» Det er Gud selv som står bak vår frelse. Det var Gud som satte i gang redningsaksjonen for oss.

I Hebreerne 1:3 leser vi om Jesus at «Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen,» Altså viser Gud seg gjennom Jesus. Jesu død for oss viser oss Gud. Og kanskje ennå tydeligere i Rom 5:8 «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»

Det lille utdraget av en setning som du leser i overskriften her «…og så gikk de sammen, de to.» er hentet fra en historie i 1. Mosebok som for meg er som et mektig innblikk i det vår Herre Gud gjorde for oss på Golgata. Det er fra historien om Abraham som gikk av sted for å ofre sin enbårne sønn Isak, i kapittel 22. Hebreerne 11:17 sier om Abraham at han «bar fram sin enbårne sønn.» Han skulle ofre Isak på Morias fjell, og reisen tok tre dager. Det gikk altså tre dager fra Abraham tok av sted og i sitt hjerte hadde ofret sin enbårne sønn til Gud, inntil han fikk han tilbake i levende live. Isak måtte også selv bære veden han skulle ofres på.

Hvor likt er ikke dette Faderen og Sønnen på veien til Golgata. Her er også en far som skal ofre sin enbårne sønn. De gikk til det samme geografiske sted, nemlig til Morias fjell. Det gikk tre dager til Han stod opp igjen fra de døde. Og Jesus måtte selv bære det korset som Han skulle ofres på.

Og så leser vi igjen vers 6 i 1 Mosebok 22:«…og så gikk de sammen, de to.». Bibelen gjentar denne setningen i vers 8: «Så gikk de videre sammen, de to.». Ser du disse to der de går? Ser du Abraham og Isak gå denne tunge veien, sammen, de to, far og sønn? Det måtte være tunge skritt. Kan det være mulig å sette seg inn i denne opplevelsen?

Men, du: ser du din himmelske Far og Hans enbårne sønn gå denne tunge veien, opp til Golgata, sammen, de to? Ser du hvor tungt det er? Sønnen er tynget av din og min synd. Sønnen er tynget av dine og mine feiltrinn. Tynget av straffen som venter. Sønnen ser hva som venter og roper derfor: «Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi!»Matt 26:39. Synden som ble lagt på sønnen var så voldsom at det skapte slik avstand mellom de to at Sønnen ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27:46. Synden som ble lagt på Sønnen var så heslig at det tilslutt «behaget Herren å knuse ham.» Jes 53:10.

Ser du de to? Faderen og Sønnen. «så gikk de sammen, de to.».De gikk sammen for å berede en frelse. For deg! De gikk ikke denne tunge veien for sin egen skyld, men de gikk den for din skyld! Ingen andre. Ikke flere. Bare de to. En far med sin enbårne sønn! «Så gikk de videre sammen, de to.».

Takk evige Gud for din uendelige kjærlighet til oss!

Ser du din Frelser på korset, ser du den kamp han har?

Ensom, forlatt av alle, ja, av sin egen far.

Det var for våre synder, at han på korset hang.

Kun for å frelse verden, fra død og undergang.