av Bernt Falkum

Overlege Gordon Johnsen (Modum bad) har sagt: ”Så lenge Jesus lever, kan ikke håpet dø!» Det er litt av en setning som vi kan ta med oss ut i livet, et liv som til tider kan være både komplisert og vanskelig.

For livet skifter for oss alle, lykken og ulykken bor vegg i vegg heter det i et gammelt, men sant ord, og nå vil jeg være litt personlig – og da må jeg gå en del år tilbake. Men jeg husker likevel svært godt at jeg en dag skulle levere ut en gloseprøve til en femteklasse, at språket henger seg opp: B-b-b-b-b-b-b… en merkelig opplevelse - jeg får ikke sagt det jeg ville. Dette er nå over 24 år siden, og etter kort tid blir det påvist en stor svulst i hjernen. Det var en tøff situasjon for meg og nær-familien; vi hadde fem barn mellom 7 og 21 år.

Jeg ønsket selvfølgelig sterkt å bli med videre, men jeg husker at jeg aldri stilte spørsmålet: «Hvorfor hender dette meg?» Det er jo et spørsmål som lett dukker opp, men som man aldri finner svar på. Derfor ble mitt spørsmål: «Hvorfor skulle ikke dette hende meg, når det hender så mange andre?» Og for meg ble det fokuset litt befriende, for slik er jo menneskenes kår her i verden, uavhengig av om vi er kristne eller har et annet livssyn.

Nå opplevde jeg den beste behandling fra medisinsk personell, og etter en 14 timers lang operasjon på Haukeland, sist i oktober 1994, gikk det rette veien. Derfor ble det noen sterke uker i november og desember, der jeg på formiddagen gikk turer mot sola ut mot havet, der jeg opplevde at jeg fikk livet i gave på nytt. Og rett over nyttår var jeg tilbake i 80 % jobb, men med 100 % takknemlighet! Til Gud - og ikke minst til dyktig helsepersonell som ofte strekker seg lenger enn langt!

Jeg tror jeg tør si at jeg gjennom alt var rimelig trygg, men tøft og stritt var det, men jeg opplevde at jeg var plassert i Guds sterke hånd, uansett – for vi har aldri noen garanti om helbredelse, men vår sterke eller svake tro (ofte det siste) kan alltid gjøre noen trygge ord i Romerbrevet til sine: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til». (Rom. 14, 7-8). Slitesterke ord. Bærekraftige ord.

Det blir aldri helt håpløst så lenge Jesus lever. Vi sier at godheten og den fullkomne kjærlighet seiret, vi sier at i Jesus Kristus seiret LIVET over døden, og derfor blir ikke døden det siste. Derfor blir det som Henrik Ibsen har sagt et sted: «Inn i natten – gjennom døden – bakom demrer morgenrøden». Eller enda bedre, slik det kommer fram i en ærlig og sterk salme av Svein Ellingsen («Under alle dyp er Du»):

Midt i alt det meningsløse
som vi møter her på jorden,
blir vårt hjertes skrik til bønn.
Gud, vi roper: Om du finnes,
finn oss, redd oss når vi synker
i vårt eget tomhets-mørke.

Kom vårt sprengte liv i møte!
La oss i vår trengsel merke:
Under alle dyp er Du!
La oss gripe dine løfter:
Ingen makt skal kunne skille
oss fra Kjærlighetens allmakt.

Selv om ubesvarte hvorfor
stadig dirrer i vårt hjerte,
ber vi, Herre: Gi oss tro,
tro på deg som kjemper med oss
fylt av kjærlighet, i nærkamp
mot det ondes makt i verden.

Om vi seirer eller synker,
skal vårt svake liv bli båret
gjennom liv og gjennom død.
Gud, vi roper: Du som finnes,
finn oss, redd oss, la din nærhet
bli vårt lys i tvilens mørke.

Ja, vi tror at under alle dyp er Du, vi tror at ingen har steget dypere enn Kristus, vi tror at Du finnes, ja – finn oss, redd oss!

Så lenge Jesus lever, kan ikke håpet dø!