Av Charles Hansen

3 Mosebok er boka som taler om en hellig Gud og et hellig folk. For at Guds utvalgte folk Israel skulle leve innviet Herren, så forordnet han hellige tider for dem. Det var en god hjelp for å kunne konsentrere seg om Herren. En sammenfatning av Herrens høytider finner vi i kapittel 23 i 3. Mosebok.

Der omtales den ukentlige høytiden sabbaten, men også de sju årlige høytider. Tre på våren: Påsken, de usyrede brøds høytid og førstegrødens dag. En på sommeren: Pinsen. Og tre på høsten: Basunklangdagen, den store forsoningsdagen og løvhyttefesten. Alle de årlige høytidene var innhøstingsfester.

Men høytidene ga også et profetisk perspektiv over Guds frelsesplan. Av den grunn kunne apostelen Paulus si i Kol. 2,16-17: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til».

Basunhøytiden
På høsten hadde altså Israel tre høytider som alle falt på årets sjuende måned, ifølge deres religiøse kalender. Det var måneden Tishri, som tilsvarer september/oktober. Som sabbaten avsluttet hver uke, så var den sjuende måneden selve sabbatsmåneden med mange hviledager. Det begynte allerede på den første dagen i måneden og ble kalt Yom Teruah, basunklangdagen. Om den heter det i 3.Mos. 23,24: «I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag og blåse i trompet til påminnelse og en hellig sammenkomst».

Nærmere hundre ganger ble det blåst i shofaren dvs. bukkehornet på den dagen. Hornblåsingen skulle være med å vekke folket til å vende seg til Herren. Denne dagen var også årets første dag ifølge deres sivile kalender. Den ble derfor kalt for Rosh HaShana dvs. hodet for året. Da ga de hverandre dette nyttårsønsket: «Må du bli innskrevet for et godt år». Så fikk de ti dager på seg fram til neste høstfest, for å avgjøre dette. Disse ti dagene ble kalt for ærefryktens dager, siden en betraktet dem som avgjørende om en ble oppskrevet i livets bok. Israels vårfester har fått sin profetiske oppfyllelse i Jesu død og oppstandelse. Og deres sommerfest i åndsutgytelsen på pinsedag. Men Jesaja profeterer om en oppfyllelse av basunklangdagen i endens tid: «Det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem». Jes. 27,13. Det er Israels samling i løfteslandet som profeten får se.

Det samme omtaler Jesus i sin endetidstale: «Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen». Matt. 24,31. Endetiden blir altså en vekkende tid for Israel åndelig talt. Dette fikk også profeten Daniel se: «Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dagen noe folkeslag ble til og til den tiden. Men på den tiden skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken». Dan. 12,1.

Soningsdagen
Den andre høstfesten omtales i 3.Mos. 23,27: «Den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag». Det var den store forsoningsdagen. På hebraisk het den Yom HaKippurim, som egentlig betyr soningenes dag. Flertallsbetegnelsen forteller at da ble syndene både til ypperstepresten, hans hus og hele Israels folk sonet gjennom foreskrevne offer. Dette er det forskrifter om i kapittel 16 i 3. Mosebok. Den dagen la ypperstepresten av seg den vanlige embetsdrakten og kledde seg i lin. Etter å ha slaktet offerdyra tok han med seg blod og røkelse inn i Det Aller Helligste i helligdommen. På den måten kunne synden bli skjult og Gud kunne bære over med folkets synder for enda et år. Gjennom Jesu verk har den store forsoningsdagen fått sin profetiske oppfyllelse: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning». Hebr. 9,12. Men Israel som folk har imidlertid ennå ikke nydt velsignelsen av dette. For de tok ikke imot forsoneren da han kom til dem. Men når han kommer tilbake vil de gjøre det. Folkets holdning er nemlig viktig på den store forsoningsdagen: «Hver den som ikke faster den dagen, skal utryddes av sitt folk. Og hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk». 3.Mos. 23,29-30. Når Kristus vender tilbake til Oljeberget, vil den rest som er igjen av folket både ha faste- og hviledag. De øvrige to tredjedeler er blitt utryddet i trengselstiden. Profeten Sakarja fikk se på forhånd hva Israel vil oppleve på deres store forsoningsdag: «På den dagen skal sorgen bli stor i Jerusalem». Sak. 12,11. «Og landet skal sørge, hver slekt for seg». Sak. 12,12. Men sorgen vil bli vendt til glede og trøst: «På den dagen skal det være en åpnet kilde for Davids hus og Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet». Sak. 13,1. De får jo se sin forsoner med sårmerkene, slik han selv lovte det: «Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn»! Matt. 23,39. Da er de lettet. De har fått god underskrift av Herren selv. Deres navn er altså innskrevet i livets bok.

Løvhyttefesten
Israels tredje høstfest het Hag Hassukkot, løvhyttefesten. Om den sies det i 3.Mos. 23,24: «Fra den femtende dagen i denne samme sjuende måneden, skal løvhyttefesten holdes for Herren. Og den skal vare i sju dager». Høytiden var både en minnefest og en innhøstingsfest. En ukes tid skulle de bo i løvhytter for at deres etterkommere skulle vite at Herren lot Israel bo i løvhytter da han førte dem ut av Egypt. Men da folket inntok løfteslandet ble det en fest som også markerte avslutningen på innhøstingstiden. Alle voksne menn i Israel var pliktige til å møte opp på denne høytiden. De skulle da ta med seg palmegreiner og kvister, som de skulle svinge for Herrens ansikt. På den måten ble det en gledesfylt fest. Salomos tempel ble innviet under løvhyttefesten. Fra da av ble det vanlig med ulike seremonier på denne høytiden. Store lysestaker flombelyste mesteparten av Jerusalem. I en slik sammenheng sto Jesus fram og sa: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Joh. 8,12. Prosesjoner fra templet til Siloadammen og tilbake til templet hvor drikkoffer ble utøst, ble også vanlig. Da sang folket: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder». Jes. 12,3. I en slik sammenheng sto Jesus fram og sa: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke»! Joh. 7,37. Mose lov foreskrev at hele sytti okser skulle ofres på løvhyttefesten. For israelittene var det sytti nasjoner i verden ut ifra slektshistorien til Noahs sønner. Dermed var løvhyttefesten også noe som forespeilte Guds omsorg for alle folk. Dette får sin profetiske oppfyllelse i tusenårsriket: «Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolkene som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten». Sak. 14,16.