Borgvald Birkeland
Israels land er i dag et lite land, men i fremtiden under Messiasriket, skal det strekke seg fra Egyptens elv Nilen, til den store elven Eufrat.
Vi leser om dette i første Mosebok der Gud gir sin pakt og løftet til Abraham. Landet som i dag heter Israel skulle de få «til en evig eiendom.»
A. Helseth- Dyrseth. Evangelisten 1. april 1972.
«Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, gav han dem Barabbas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overgav ham til å korsfestes.»
Mark 15,15.
Hvor tydelig kommer ikke jødenes innbitte har mot Kristus til syne her. De forlangte at landshøvdingen skulle løslate en dødsdømt forbryter og insisterte på at Kristus skulle korsfestes. Det er en avsløring av menneskets gudfiendske holdning.
Men – kan ikke dette også tale til våre hjerter om en annen sannhet? Ser vi ikke her evangeliets frelsende og frigjørende budskap illustrert på en aldeles glimrende måte?
Av Carsten Line
I Joh 13 har vi teksten for skjærtorsdag, og den handler om fotvaskingen.
Det er når Jesus kommer til Peter, og denne ikke er villig til å la seg vaske (sikkert fordi han følte seg uverdig) at Jesus sier disse ord: «Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.» Joh 13,10.
I denne uttalelsen ligger en dyp åndelig mening, og den peker på to viktige sider ved troslivet.
av Johnn Hardang
Kom og sjå den tomme grava
Fyll di redde sjel med takk
Jesus sigra over døden
Syndegifta vår han drakk
No i dette morgongry
Kan du verta fødd på ny
Himmelriket er å vinna
Jesus er i dag å finna
Slik skriver hun det, Haldis Reigstad, i et av sine mange fine dikt. Og slik sang de det, Rune Olsen og Frode Kjellevik, på ei bibelhelg i Vågsbygd Bedehus i mars 2015.
Det er en innbydelse Haldis Reigstad her kommer med. En innbydelse til å feire den korsfestede og oppstandne Jesus. En innbydelse til påskefest. I dag er det deg og meg hun innbyr. Skulle ikke også vi ta imot denne innbydelsen?
av Gunnstein Nes
Når Rom 6 talar om ei oppstode og eit nytt liv for oss som trur på Kristus, er det ikkje himmelen eller den nye jord som er i fokus. Det gjeld her og no!
Påskebodskapen er grensesprengjande. At den døde Jesus blir oppvekt til liv tredje dagen, går langt over vårt vit og vår forstand. Endå rikare blir det når vi ser alt som følgjer med denne sanninga. Ved trua og dåpen skal vi ferdast i eit nytt liv liksom Kristus vart oppreist frå dei døde.
Vi skal ikkje halda fram i synda. Langt ifrå!
Vi er døde frå synda!
Vi er foreina med Kristus i hans oppstode – så vel som i hans krossfesting, død og gravlegging.
Gud reknar det slik. Difor skal vi òg gjera det. – Rekna oss som døde for synda, men levande for Gud i Kristus Jesus.
Av Peder Almedal
Lat ikkje hjarto dykkar uroast! Tru på Gud, og tru på meg!
Billy Graham har skreve ei heil bok om håpet for dei urolege hjertene.
Uro for store ting og uro for små ting vil så lett hefte oss.
Det følgjer ei smerte med å vere menneske. Smerte over globale forhold og smerte knytt til eigen person eller næraste sine lidingar og erfaringar eller syndige tankar, ord og gjerningar.
Men det følgjer også noko anna som er planta djupt i vårt hjerte og som gir oss uro. Våre hjerter skrik etter ein levande Gud slik hjorten skrik etter vatn.
Av Kjell Dalene
For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. (1 Kor 2:2)
Korsfestelse var et fryktet og fryktelig henrettelsesmiddel. Det ble brukt i det romerske rike til skrekk og advarsel. Hundre tusener av kors ble reist rundt om i dette riket. Da Jerusalem ble inntatt og ødelagt, fikk tusener av jøder denne skjebne
Likevel taler vi om DEN KORSFESTEDE. Det er Jesus Kristus, Guds Sønn og verdens Frelser. Han døde på det midterste korset på Golgata straks utenfor Jerusalem. Det ble verdens akse. Fortid og framtid, tid og evighet fant sammen på dette kors og fikk sitt møtested. ”Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.” (Heb 9:26)
av Jørn Nilsen
Av eselet kan vi få åndelig lærdom. Det er både et ydmykt og utholdende dyr.
En særlig oppbyggelig lærdom er beretningen i Mt. 21,1-11 om inntoget i Jerusalem med vår Frelser ridende på et esel. Dette ydmyke arbeidsdyret har kun denne ene oppgaven, nemlig å bære Jesus frem og selv tre i bakgrunnen!
Dette er også vårt kall, nemlig ikke å forkynne oss selv, men Ham. «For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld!» (2. Kor. 4,5).
Arne Helseth-Dyrseth. Evangelisten 15.mars 1982.
«Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.»(Mark 16,6)
Kristi legemlige oppstandelse er et historisk faktum. De fire beretninger som foreligger i det Nye Testamentet om denne begivenheten, bærer et ekthets, sannhets og troverdighetspreg som vi neppe vil finne sidestykke til i noe annet historisk dokument.
Apostlene hadde sett ham, talt med ham og blitt tilbudt å ta og føle på hans legeme etter oppstandelsen. Derfor kunne hverken lidelse, tortur eller trusler om en grufull og avskyelig død fravriste dem troen på den oppstandne og herliggjorte frelser. De valgte heller å dø den mest pinefulle død enn å fornekte det de hadde vært øynevitner til.
