Dersom folket ikke gav landet den hvilen loven krevde, ville Gud sende dem ut av landet slik at jorden fikk hvile den tiden det skulle vært sabbatsår der (3. Mosebok 26, 34-35). Dette skjedde da jødene ble bortført til Babel (2. Krønikebok 36, 21).
Israel i dag følger ikke Herrens lover, men det er opp til hver enkelt kibbutz å følge Herrens ordning. Det blir gjort forskjellige grep for å unngå det Herren sier til folket, men Herren har lovet å velsigne alle dem som følger hans veiledning og bud. Det har alltid lønnet seg å følge Herren. Når jorden skal hvile, og det ikke blir sådd eller noe skal høstes, blir det både lite inntekt og mat. Men Herren gir løfte: «Og om dere sier: Hva skal vi ete i det sjuende året, når vi ikke sår og ikke samler inn vår grøde? – da vil jeg sende min velsignelse over dere i det sjette året, så det gir grøde for tre år.» 3Mos 25,20f. Herren er kjent for å være raus. «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» Ord 10,22.
I sabbatsåret skulle også dyrene hvile. Det skulle ikke legges åk på oksen eller eslet. Herrens omsorg er stor og den omfatter mye. Det samme gjelder tjeneren. Både dens herre og tjener skulle holde sabbatsåret. For Herren er alle like.
Gjelden skulle også ettergis sabbatsåret. «Hvert sjuende år skal du la være et ettergivelsesår. Slik skal det være med ettergivelsen: Enhver som har lånt noe til sin neste, skal ettergi ham det.» 5Mos 15,1.
Hele ordningen med sabbatsåret har et evangelisk perspektiv. Guds frelse handler om det samme. Evangeliet forteller at vi skal hvile fra egne gjerninger og at gjeldsbrevet er betalt. Sabbatsåret har mange kjennemerke på Guds rike, – og det rike for Israel som kommer.
«Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet. For jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn.» Jes 11.