Artikler

Av Håkon C. Hartvedt

Hvile er et svært positivt ladet ord. Danskene ville kanskje sagt at det er et deilig ord. Det finnes ikke stress i dette ordet, men det finnes mye tro.

Jeg har lest meg til at når noen bibeloversettere en gang skulle finne et ord for tro, brukte de et ord som på det aktuelle språket betydde «lene seg tungt i  mot». Bare da kan man hvile. Når grunnen holder. Når det en stoler på ikke raser sammen.

Derfor er det også så sant det en venn av meg i sin tid skrev på russekortet sitt: «Det er bedre å stå skjelvende på trygg grunn enn trygg på skjelvende grunn». Samtidig prøver Bibelen hele veien å minne oss om at vi ikke trenger å stå og skjelve når vi står på trygg grunn. Vi kan hvile i full tillit til at Jesu frelsesverk på Golgata holder for tid og evighet.

av Thorleif Solvang

«Fra arkivet 1. august 1967»

På folkeskolen fikk vi vite hva beretningen om David og Goliat går ut på. (1. Sam. 17, 45-50)

Det var i grunnen de mange beretningene i Bibelen som engasjerte oss. Særlig for oss gutter var dette spennene lesning.

I forbindelse med de siste hendinger i Midtøsten har denne gamle beretningen blitt levende på nytt. Vi har sett den levendegjort i krigen mellom Israel og araberstatene. Israel var igjen lille David som skulle kjempe mot araberstatenes store Goliat som spottet og truet med totalutslettelse. Igjen har vi fått se at historien gjentar seg. Ve den som rører ved Guds øyensten!

Av Ansgar Ellingsgård

«Fra arkivet»

Slik talte Jesus ved flere anledninger. Enkle ord! Klare og myndige ord. Ord som appelerer til viljen vår. Ord som vitner om at han elsker oss. Tenk, Jesus vil ha oss, store, syndere, i sitt følge. For en ære! Det å følge Jesus er jo å være sammen med ham nå og alltid.

Men saken har også en annen side: Det er å la han være konge over meg. Det å være undergitt hans vilje; men dette er frihet!

«Følg meg!» er Jesu kall til frelse.

Det fikk tolleren Matteus og millioner andre oppleve. Jesus gav dem kallet. De hørte det og stod opp og fulgte ham. Også du, min leser, har hørt Jesu kall. Kanskje både i gledens og sorgens dager. Men hva har du svart ham? Intet svar er et nei- svar!

Om du har svart nei til nå, gjør det ikke lenger. Si ja til Jesus idag. Skynd deg og kom til ham!

av Edvard Foss

Vi vet ikke hvem han var, forfatteren av sangen på nummer 310 i sangboken vår. Sangen om Skogblomen som «står der så liten og blyg».

Det vi vet er at sangen ble skrevet i 1890 av «ukjent svensk forfatter». Senere fikk den norsk språkdrakt i 1927 av ørstapresten og salmedikteren Anders Hovden.

I det femte av sangens ni vers minner forfatteren om at skogblomen, skaperverket, bærer bud til oss om livet, og livet som en kristen.

Også andre blomster har «noe å si oss». Blant annet liljene med sitt mangfold av varianter og farger. Praktfulle der de står som et vitnesbyrd om Gud vår himmelske Far. Det er nok derfor Jesus sier til sine disipler: Legg merke til liljen på marken…. (Matt.6.) De har noe viktig å «fortelle» oss. «Legge merke til», vil si stanse opp og tenke over.

av Jørn Nielsen

Det skal ikke så mye til for å bli frelst. Nei, ikke annet enn at motstanden mot Gud oppgis, og at frelsen mottas som en gave.

Jeg har «fidus» til korte frelsesopplevelser. Jeg hørte nettopp om en slik kort frelsesopplevelse fra en meget pålitelig kilde.

Oljeberget er en fjellrygg med avrundede kalksteinshøyder like øst for Jerusalem, «en sabbatsreise» fra byen, med Kedron-dalen imellom.

En av toppene her heter Skopus-fjellet. Det strekker seg 820 m over havet og rager dermed 80 m. over tempelfjellet i Jerusalem. Den midterste toppen, som ligger rett overfor tempelfjellet, er 812 m. høy på det høyeste; det er denne som i Bibelen vanligvis blir kalt Oljeberget.

I gammel tid vokste det rikelig med palmer, myrter, «oljetrær» og særlig oliventrær på denne fjellryggen. «Gå ut på fjellene og hent løv av oljetrær og av ville oljetrær og av myrter og av palmer og av andre løvrike trær og lag løvhytter, slik det er foreskrevet.» (Neh 8,15.)

Av Tor Andre Haddeland 

Joh. Åp. 2:8-9 -«Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna:
        Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:   Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik.» – Slik starter sendebrevet til menigheten i Smyrna.

De syv sendebrevene i Johannes Åpenbaring er alle sammen skrevet til forskjellige menigheter i Lille-asia. De beskriver konkrete, lokale forhold og kommer med både anerkjennelse og formaning ut fra de gitte omstendighetene. Selv om brevene er skrevet til bestemte menigheter har de likevel et budskap til alle menigheter til alle tider!

av Johs Kvalheim

«Fra arkivet september 1951»

«Jeg opplever så lite. Det er så vanskelig å holde fast på troen,» – sa en ungdom til meg.

Mange er på leiting etter større opplevelser med Gud. De har gitt seg over til Gud og tatt imot forlating for syndene. Men det er så lite vekst og lite frukt. Det ble strev, mye og alvorlig strev. Åndelig strev skaper åndelige trøtte mennesker.

Er du åndelig trøtt?

Noen er inne på en farlig linje. De er på vei bort til Sinai igjen. Selvlivet stikker fram på denne fine måten. De er nok enda i sin nådestand, men de har liten lykke i sitt kristenliv. De er opptatt av troen og seg selv.

Av Th. Munds

«Fra arkivet  juli 1936»

«I nøden ropte du, og jeg fridde deg ut. Jeg svarte deg, skjult i tordenskyen, jeg prøvde deg ved Meriba-vannene. Sela.» (Sal 81,8.)

Det var Gud som var der. Og enn i dag er Gud i alle mørke skyer som kommer på et Guds barns himmel. Vantroen ser bare på det mørke og onde, og de midler som påfører det bitre, men troen ser Gud bak alt. Det kan vi se i vår bibel.

Det var sabeerne og kaldeerne som tok Jobs okser og asener og kameler. Det var lynild som brente fårene og stormen tok livet av hans barn, men Job så Gud bak det og sa: Herren tok!  (Job 1,12-21.)

av Eivind Flå

2 Kor 3,6: «For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.»

Pinsefestens dag er en stor frelseshistorisk begivenhet, og handler om Den Hellige Ånds komme på den jødiske høytiden shavuot. Shavuot betyr «femtiende», og omtales i 3 Mos 23,15-22 som en av Herrens høytider (Ukenes høytid). Den feires femti dager etter påske (hebr: pesach). Shavuot markerer begynnelsen på hveteinnhøstningen (se: 2 Mos 34,22), og er ellers for jødene en minnedag om hva som skjedde på Sinai, da loven ble gitt med bokstaver på steintavler. Når vi i 2 Kor 3,6 leser at «bokstaven slår i hjel», er dette derfor et annet uttrykk for lovens gjerning og vesen.