Artikler

av Steinar Handeland

Gud gav Israelsfolket sabbatsår og jubelår for landet. Hvert 7. år skulle jorden hvile og de fattige skulle få høste det som grodde det året.

Men Israelsfolket brydde seg ikke om sine sabbatsår, og Gud samlet opp de 70 årene og lot Israelsfolket få 70 år i fangenskap i Babylon, til påminnelse om sin ulydighet og synd.

Jubelåret kom hvert 50-ende år og skulle markeres spesielt for Jerusalem og har betydde mye i Israels historie.

På samme måte er det i vår tid.

a)I 1917 ble Jerusalem befridd av general Allenby for 400 års fangenskap av tyrkerne i det Osmanske Riket.

Av  Borgvald Birkeland

Kan Norge miste søndagen som hviledag? Ja, de rike kjøpesentrene ønsker det. Gud skapte verden på seks dager, sier Skriften, og Han hvilte på den syvende dag, velsignet den og helliget den.

I skapelsesberetningen står det skrevet: «Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som Han hadde gjort, og Han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som Han hadde gjort. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den», derfor er hviledagen helliget av Skaperen.

Hviledagen (søndagen) skal være for Guds folk en helligdag og hviledag der vi kan samles om Herrens ord til hvile og oppbyggelse. Som kristne må vi ta vare på denne dagen og ikke sløse den bort i travelhet. Handelsstanden vil i dag lokke menneskene til å kjøpe sine varer på den dag Gud har helliget til hvile for menneskeslekten. Hvor blir det da av den skapte hviledag?

av Edvard Foss

Ved lesing av de forskjellige avsnitt både i gamle og nye testamentet om Jesu fødsel, møter vi av og til uttrykket «Se..» eller «Og se..». Da er det noe bibelen ber oss legge merke til. Noe viktig vi må legge oss på minne. Et av disse «legg merke til» ordene finner vi blant annet hos profeten Jesaja:

«Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» Jes. 7,14

Når vi i bibelen leser om et tegn, er det ikke tegnet som er det viktigste, men det tegnet er et vitnesbyrd om. Jesaja sier i ordet vi las, at Herren skal gi oss et tegn vi må merke oss. Og tegnet er følgende: en jomfru skal bli med barn. Ordet for «jomfru» er på hebraisk «almà», som betyr: en kvinne som er blitt gravid uten å være sammen med mann. Dette er menneskelig sett en umulighet. Derfor svarte også Maria, Jesu mor, følgende da hun fikk englebesøk med bud om at hun skulle føde Guds sønn: «Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann» Luk.1.34. Hun var tydeligvis godt kjent med barns unnfangelse og fødsel. Engelens svar er klargjørende: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn».

Av Eivind Flå

Luk 2,7.12: ”Hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget … Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”

Joh 19,17: ”De førte så Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata.”

Jesus kom til vår jord fra herligheten hos sin far – som Guds enbårne sønn (Joh 3,16 og 1 Joh 4,9). Han vendte tilbake til herligheten etter sin død og oppstandelse – som den førstefødte blant mange brødre (Rom 8,29). Kongenes konge gikk kongeveien fra herlighet og til en enda høyere herlighet. I mellom lå hans fornedrelse, lidelse og død. To ord oppsummerer Kristi gjerning: Krybben og Korset. Det første handler om hans fødsel, det andre om hans død. Jesu liv var en vandring fra krybben til korset.

av Johnn R. Hardang

 Jeg elsker å gå på Gjenbruksforretninger.

Fretex, loppemarkeder og antikkforretninger også, forresten.

Helga 9.–11.september var jeg på Bibelhelg på Alnes Bedehus på Sunnmøre. Lørdag formiddag tok en liten tur over til Valderøya, til gjenbruksforretningen Brukt og Nyttig nede ved fergekaien.

Her fant jeg en gammel bok: HVORFOR JEG PREDIKER, skrevet av Uldine Utley og utgitt på Norsk Forlagsselskap i 1933.

Dette ble anledningen til at jeg for første gang fikk høre om den kanskje best kjente barneevangelisten i USA:

Uldine Utley.

*****

av Steinar Handeland.

I årevis har det vært en glede å besøke Israel – og ikke minst Qumran. Det er navnet på den gamle plassen ved nordre del av Dødehavet, der essergruppen satt og skrev av skriftrullene fra det gamle testamentets profeter på hebraisk i  tidsrummet fra ca 200 år før Kristus til år 70 etter Kristus, da romerne la i grus både Jerusalem, Masada og Qumran.

Det er et stort under at Gud har bevart alle disse skriftrullene og avtalene fra GT og samfunnslivet i over 2000 år i hulene der, så de enda er intakte og kan leses av forskere i dag. Men enda bedre: Skriftrullene bekrefter at den Bibel vi har lest og forkynt ut i fra i Skandinavia, er helt identisk med de gamle rullene som er funnet. Bibelen hadde rett, med andre ord. Bibelkritikken som talte om 3 eller 10 forfattere av Esaiasrullen, de tok feil. Den liberale teologi hadde kritisert Bibelen i 500 år, men det var Bibelkritikerne som tok feil: Skriftene talte sant om Jesus i vår Bibel!

av Jan Veiby

«Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» Joh. 4,10.

Til jul gir vi hverandre gaver. Det er i og for seg en god skikk. Men vår tids velstand og materielle jag har ført til at dette blir hovedsaken. For folk flest dreier julen seg om mat og gaver, og kanskje noen ekstra fridager. Alt dette er bare en ytre ramme. Innholdet er borte. Det viktigste er ikke hva vi gir hverandre, men det Gud gir oss.

Den største av alle gaver har Gud gitt til oss – sin egen Sønn som verdens Frelser. Denne gave er det verdt å ta imot og bli kjent med.

Jesus møter på sin vandring en samaritansk kvinne. Dette var ikke tilfeldig. For Jesus er den gode hyrde som søker det tapte får. Og hun var en kvinne med dyp lengsel i sitt hjerte. De møttes ved Jakobs brønn, og resultatet ble forvandling og nytt liv.

«Og det skjedde i de dager….»

Slik begynner Lukas sin fortelling om Jesu fødsel, slik vi kan lese den i Lukasevangeliets andre kapittel.

Det er en verdensbegivenhet som beskrives. En hendelse uten sidestykke i menneskets historie som blir fortalt. Så viktig at hver gang vi skriver en dato, bekrefter vi denne hendelsen. Frelserens fødselsdag.

Men det skjedde noe lenge før den tid.

Det skjedde i evighet.

Det skjedde noe i himmelen før tid var til og menneskene var skapt. Før noen kunne påvirke Gud i hans avgjørelse. I kjærlighet til oss mennesker tok han en bestemmelse og et valg av evighetsbetydning for oss. «For i ham har han utvalgt oss før verden grunnvoll ble lagt…I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin fri viljes råd» Efes.1.3 -4.

Av Håkon C. Hartvedt

For en tid tilbake fikk jeg en melding gjennom fra et menneske i sterk nød. Jeg kjente vedkommende fra før, men vi hadde ikke snakket sammen på mange år. Men meldingen levnet ingen tvil om at melderen var i nød. Jeg skrev derfor tilbake at jeg ville stikke innom så fort jeg kunne.

Det gjorde jeg også, og jeg møtte et glad og takknemlig medmenneske, og vi fikk en god, åndelig samtale, som der og da løsnet mye av trykket vedkommende kjempet med.

Det som gjør at jeg trekker denne historien fram i denne andakten, var ordene som møtte meg da døren ble åpnet: -Tenk at du kom!, lød det.

Mange ganger har jeg tenkt det samme når jeg har lest julens budskap. –Tenk at Han kom! Det var så visst ikke noen selvfølge.

For hvem var det Han kom til. Prektige og fine mennesker som hadde alt på det tørre? Flotte folk som levde fullkomment og helt etter Guds bud, og derfor var verdige til et besøk fra Himmelen?

oversatt av Karl Weld

Fra arkivet – Mars 1950

I denne tid da utviklingslæren er sterkt framme i dagens diskusjon og der er skrevet spaltelange artikler om evolusjonsterorien og dens forhold til kristendommen, kan det være av interesse å se hva Darvin selv mente da livskvelden hans var kommet. Klippet er hentet fra «Svenska Sendebudet» og har krav på pålitelighet.

Vi kan meddele følgende, som lady Hope 1915 skrev i den amerikanske «The Watchman Examiner» om sine personlige inntrykk av Charles Darwins religiøse liv.

Det var en av disse herlige høstkvelder, som vi i England nyter så meget av, da jeg ble spurt om jeg ikke ville besøke den velkjente professoren Charles Darwin. Han var nemlig noen før sin død nesten stadig bundet til sykeleiet. Hans høye panne og vakre ansiktstrekk syntes lyse opp av glede da jeg trådte inn i værelse. I den ene hånden sin holdt han en åpen bibel og med den andre pekte han på den herlige utsikten fra vinduene. Bibelen studerte han alltid.