Artikler

Av Carstein Line

«Fra Arkivet – Evangelistens julehefte 1935»

Det finnes dem som har gått i årevis og søkt, kjempet og spurt: Hvordan kan jeg bli frelst?

Noen har kjempet så lenge at de har mistet troen på at de noensinne kan bli det. Andre har gott det opp for alltid og mene de har spottet Den Hellige Ånd, eller er utvalgt til å gå fortapt. Ja, så sier mange av disse stakkars syndbetyngende sjeler.

Hva er årsaken til at de går på denne måten? Har de ikke søkt alvorlig nok? Er det ærlighet som mangler? Er det evnene til å ta en bestemmelse som mangler? Er det synd som står i veien? Til alt dette kan su sikkert svare ærlig «nei».

Årsaken er denne. DU ser på feil plass!

Av Sigmund Måge

Jeg kjenner meg dradd til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. Fil. 1, 23-24

Det er mange som spør – hvor er den Kristus troendes sjel og ånd når vedkommende dør? Vi ser at et menneske dør og legges i grav. Og vi bekjenner at den som døde i troen på Jesus, skal oppstå til evig liv. Dette er en del av vår barnelærdom. Men hvor er vedkommende i tiden mellom døden og oppstandelsen?

Her er det flere oppfatninger – også blant bibeltroende lærde. Det må nødvendigvis være en mellomfase fra døden til oppstandelsen. For da blir vi jo ikledd nye legemer og oppnår den fullkommenhet Gud har tiltenkt oss. Da skjer også det som Jesus sa til disiplene like før han forlot dem. Og når jeg er gått bort og har gjort i sand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Johs. 14, 3. Jeg tror at følgende enkle utsagn er dekkende. En gjenfødt kristen går hjem til Jesus når han dør.

av Jan Veiby

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Joh. 14,27.

Jesu avskjedstale (Joh. 14-16) inneholder mange løfter som gir trøst og hjelp til alle Herrens disipler.

I dagens bibelord forteller Jesus at han vil gi oss sin egen fred.

To ting blir sagt om dette her:

1. Fred etterlater jeg dere.

2. Min fred gir jeg dere.

Fred med Gud

Det første er den fred som han vant ved sin død på korset. Den fred som ble opprettet mellom Gud og oss. «og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.» (Kol. 1,20). Denne fred betyr et ordnet forhold til Gud. Et forhold hvor alt mellom Gud og meg er godt. I Rom. 5,1 blir det uttrykt med disse ord: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Dette gjelder alle troende. Det er ingen følelsessak, men en trossak.

Å be er å åpne for Jesus,     

så han i din nød får gå inn.

Han ser ikke etter de riktige ord,

men dekker for fattige sjeler sitt bord,

som kun har et hjelpeløst sinn.

Å be er å stole på Jesus,

når stormen og mørket er tett.

Om alt er et kaos, du ser ingen vei,

vil Ordet fra Gud være lyset for deg.

Han ser det du ikke har sett.

Av Sigmund Måge

For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus .Rom. 5, 17.

Det å være slave under en tyrann er en uhyggelig tilstand. Men akkurat slik er det for oss mennesker åndelig sett. Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom…Heb. 9, 27. Ja, dette er vårt lodd i livet. Vi er i utgangspunktet slaver under synden. For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær….Tit. 3,3a. Selv om mange fornekter det, er vår tilstand som uomvendte denne: Vi er slaver under synden og enden på det hele er dom og fortapelse.

Men vi kan bli fri. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Johs. 1,12. Det å bli et Guds barn er å bli frikjøpt fra syndens slaveri. Det er likevel ikke slik at vi blir satt over i noe vi ikke kjenner. Nei, vi kommer inn i et avhengighets forhold til Kristus. Han blir nå vår Herre og vi tilhører ham. Paulus kaller seg selv for Kristi fange. Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger. Ef. 3,1.

Av Kurt Urhaug

13.okt ble det i FNs kulturorganisasjon UNESCO gjort vedtak til et forslag der en fradømmer jødiske tilhørighet til Tempelplassen, Vestmuren, Patriarkens grav og Rakels grav. Forslaget til resolusjon forteller at FN benekter jødisk tilhørighet i Jerusalem.

Det er lenge siden Gud viste Abraham Jerusalem (1800 f.Kr.). Det den gangen Abraham gikk sammen med sønnen sin, Isak, for å ofre til Herren på Moriafjellet. Det samme stedet blir senere kjøpt av David og dette ble hovedstedet for Israel (2 Sam 24,21.)

av Knut Jensen

STEINENS RIKE.

Vi merker oss at “Steinen” rammet billedstøtten på føttene. Det femte verdensrike kommer! Hele gudebilde knuses og faller sammen.

Det viser at det er en sammenblandingens ånd av liv og lære i disse fire verdensrikene helt fra Babylon av, som Skriften og historien for øvrig vet å berette om. (1.Joh.2,15-17).

Når Antikrist kommer og får makten blir dette gitt ham av disse ti stater som har et nært forbund i endens tid. (Dan.7,4-7. Åp.13,1)! Når Israel nå er tilbake på egen jord i henhold til løftene, er hedningenes tider i ferd med å ebbe ut. (Ap.gj.15,12-18).

Krig og ødeleggelse vil følge i avslutningen av vår tidshusholdning før Messias kommer. “Inntil enden skal det være krig.” Dan.9,26. Jesus sa: “De (jødene) skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådd av hedninger inntil hedningenes tid er til ende.” Luk.21,24. (Rom.11,13-24)

.

Steinens rike er ment riket for Messias, også kalt verdens fredsrike. (Jes.11,1-16). Da skal fred og rettferdighet komme over jorden, og Jerusalem skal fra da av være verdens sentrum. (Mika 4,1-8).

Av Borgvald Birkeland

«De siste dager» begynte på pinsedag (menighetens fødselsdag) i Jerusalem. Det sier Peter i sin pinsetale og henviser til Joels profeti kapittel tre.

Skriften sier, en dag er i Herrens øyne som tusen år. Nå har Kristi menighet vert i verden i to tusen år, det er to dager i Guds regnemåte. Den dag Messias kommer til Oljeberget for å opprette «riket for Israel» begynner den tredje og «siste dag» med Guds frelse og Åndens utgytelse – over menneskene på en nyskapt jord.

Denne tredje og siste dag fra pinsedag blir en spesiell tid i frelseshistorien, særlig for jødene som får i oppdrag å forkynne evangeliet om «riket for Israel» i tusen år, men også noen troende «hedninger» vil Herren ta ut til denne tjeneste (Jes 66,19-21).

I denne tidsalder vil det også være mennesker som motstår seg troen på evangeliet om Guds rike og vil dø tidlig. Bare «hundrede år gammel skal den synder dø som forbannes», sier Jesaja, mens den alminnelige levealder kan bli mange hundrede år.

I den tid vil freden bli stor, ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen.

Charles H. Spurgeon forteller om hvordan han under forberedelse av en preken en gang satte i å le. Her er bakgrunnen:

Jeg skulle tale om Josef, og jeg hadde nettopp tegnet et bilde av de veldige mengder av korn som stod til hans disposisjon i Egypten. Alle lagerne var sprengt. Det var kornmengder til mange år fremover.

Og der- midt iblandt disse store kornmengder- syntes jeg å kunne se en liten mus. Hun satt der så engstelig og undret seg over hva hun skulle leve av. «Er det nok mat til meg her i Egypten? Jeg kommer til å dø av sult. Hvordan kommer det til å gå meg, når det ser så fortvilet og mørkt ut?»

Da, seier Spurgeon, måtte jeg le høyt! Tenk å være så bekymret- der midt i de store kornlagrene!

«Fra arkivet, august 1950»

Slik spurte en lærer sine skolebarn. Forskjellige svar ble gitt: «Gud bor i himmelen», Gud bor i våre hjerter», Gud bor i Kirken».

Til sist var der en liten hånd som ble rakt i været: Gud bor i siste huset til venstre i bakgaten rett rundt hjørnet.» Det ble alminnelig munterhet blant barna.

Læreren kjente imidlertid lille Fritz. Han påbød stillhet og spurte vennlig: «Hva mener du med det, gutten min?»