Artikler

Av Knut Jensen

Har Antikrist et forbilde?

Antiokus 4.Epifanes er kalt Det gamle testamentes Antikrist. Vi finner ham i Daniels bok kap.8 og 11.

Etter at det makedonsk-greske verdensrike gikk i oppløsning, ble riket delt i fire under hans hærførere. Antiokus kom fra den syriske delen. Han regjerte i årene 175-163 f.Kr. Det er her tanken om Antikristens forbilde kommer inn.

Alt i den første kristne tid pekte en på at Johannes med “Antikristen” utvilsomt mente den samme person som Paulus kaller syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse. (1.Joh.2,18: 4,3. 2.Tess.2,3:8.)

Paulus sier om syndens menneske at han er den “som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel, og gir seg selv ut for å være Gud”. (2.Tess.2,4). Likheten og henvisningen er ikke til å ta feil av, ordlyden er nesten den samme som i Dan.11,36!

av Audun Hjellvik

Bibelen er ikkje berre ei tjukk bok.

Den er og ei glitrande Guds bok til oss full av lærdomar av ulikt slag. Den gudinspirerte apostelen Paulus skriv til dei heilage i Rom at alt som er skrive før, er skrive oss til lærdom (Rom.15,4). Pensum for oss i «Himmelrikskulen» er stort og verdifullt. (2.Tim.3,16-17). I lys av dette vert GT meir enn interessant.

Og i dag tek me ein snartur innom kongetida. Asa, Joas, Akas og Hiskia (Esekias) er fire svært ulike kongar som styrte i Sørriket i periodar innanfor tidsrommet frå ca 910 til ca 685 f. Kr. Alder, regjeringstid, bakgrunn, karakter og omtale varierte, men det er eit felles trekk med desse fire, – som ein kan undra seg over. Alle fire kjem opp i vanskar, og alle fire prøver løysa problema på same måte. Ingen av dei spør Herren om vegleiing eller hjelp. Ser ut som dei ville ordna opp sjølve, og då vart løysinga både galt og vondt.

Problema desse fire kongane møtte, var forbunde med truslar frå fiendefolka rundt dei. Ikkje spøk når fienden synest vera både større og mektigare enn ein sjølve. Korleis då unngå katastrofe?

av Henry Giske

«Fra arkivet april 1983»

Leser vi i Bibelen, ser vi at Israel er fremstilt som tre forskjellige trær.

Vintreet

«Et vintre tok du opp fra Egypt, du drev ut hedningefolk og plantet det.

Du ryddet grunn for det, og det festet rot og fylte landet.

Fjell ble skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener.» Sal 80,9-11.

Det var dette som skjedde med Israel, da det ble utfridd fra Egypt og plantet i Kanan. Men dette vintreet, som Herren velsignet så rikt, bar ville frukter (Jes 5,1-2). Israel var som nasjon i gammeltestamenlig tid, ofte ufruktbar. Det er Skriftens dom. Derfor ble det også en profetløs tid å 400 år.

Underlig da at det ut av dette ufruktbare folk skulle komme et morsliv som skjenket oss Jesus, Guds Sønn og verdens frelser. Han som sa om seg selv: «Jeg er det sanne vintreet» (Joh 15,1).

Av Johnn R. Hardang

Sommeren 1916, altså for godt og vel hundre år siden, talte frikirkeforstanderen Sigvart Engeset på noen møter i Oslo, eller Kristiania som byen hette den gangen.

Til disse møtene kom en ung ingeniør som gjerne ville bli en kristen. Men han hadde problemer med å tro at han kunne bli et Guds barn slik som han var. Mange ting burde ha vært ugjort. Og det var mye i livet som han hadde forsømt.

De snakket sammen disse to, frikirkeforstanderen og den unge ingeniøren. Og til slutt visste ikke Sigvart Engeset annet å si en at han måtte komme som han var. Den eneste måten å komme til Gud på er å komme slik du er. Dette fikk den unge ingeniøren gripe tak i, som ved et Guds under, og ble en frimodig og glad kristen.

Samtalen mellom disse to satte dype spor ikke bare i den unge ingeniøren, men også i den tretti år gamle frikirkeforstanderens liv. Sannheten om hvordan et menneske blir frelst – du må komme til Jesus som du er – ble så levende og sterk at han bare måtte synge det ut. Og slik ble den sangteksten til som mange kjenner så godt: Slik som eg var.

av Jan Veiby

«og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene» Kol. 1,20.

Paulus maler Kristus for oss i dette brevet. Vi ser hans storhet og herlighet. Både når det gjelder skaperverket og frelsesverket. Det hele når sitt høydepunkt i Jesu blodige død på Golgata kors.

Kristus er stor som Skaper (kap. 1,15-17), men han er enda større som Forløser (kap. 1,18-20).For å skape kunne han bare si et ord. Og så skjedde det.

Men for å bringe frelse måtte det noe mere til. Et offer måtte til. Gud selv steg ned til oss. Ble menneske i Kristus Jesus. For å gå korsets og lidelsens vei. Bare slik kunne han skape fred og bringe forlik mellom Gud og mennesker. Han sonet for menneskeslektens samlede syndeskyld ved å ofre seg som stedfortreder på Golgata.

Av Kurt Urhaug

I Bibelen er mange fuglearter omtalt. En av de første arter som er nevnt, er duen! Jesus sier: «Se på fuglene under himmelen!». (Mt 6,26)

Duen har mange egenskaper. Den ene er orienteringsevnen. Duen har GPS. Den kan fort orientere seg hvor de ulike himmelretninger er.

Hjemmet

Duen er alltid opptatt med hjemmet sitt og er alltid tett på der den bor. Blir duen fjernet fra sitt hjem, finner den alltid hjem igjen. Den avslutter ikke reisen før den er kommet hjem. Vi leser i fortellingen om Noah at han slippet en due løs fra arken. Det gikk ikke lang tid før den kom tilbake til der den hørte hjemme.

På samme måten forteller duen oss mennesker hva som er vårt rette hjem. Det er unormalt å leve uten Jesus. Et ulykkelig liv er borte fra Skaperen, Frelseren og verdens beste venn. Mange ting kan føre menneske bort fra Jesus. Men se på hva duen gjør når den er kommet bort fra sitt hjem? Den vet retningen og kommer tilbake. Duen forteller oss en viktig sannhet. Salmisten sier det slik og vitner om Herren. «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.» Sal 73,23.

Av Knut Jensen

“Og jeg så – og se: En hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han drog ut med seier og for å seire.” Åp. 6,2.

Kristus og Antikrist.

I hele menighetens historie har oppmerksomheten rundt Antikrist hatt sin plass. Helt fra de første kirkefedrene som talte om ham og fram til vår egen tid, om mannen som vil utforde Jesus Messias om verdensherredømme! (2.Tess.2,3-4). Han vil ha framgang med sine planer for en kortere periode før rettferdigheten innhenter ham, og verden går inn i en ny tidsalder. (Amos.9,8-15.Ap.gj.15,13-18).

Vi ser først på noen av forskjellene:

– Kristus kom fra himmelen. (Joh.6,38). Antikrist kommer fra avgrunnen. (Åp.11,7).

– Kristus kom i sin Fars navn, Antikrist kommer i sitt eget navn. (Joh.5,43).

– Kristus kommer for å frelse. (Luk.19,10). Antikrist kommer for å ødelegge. (Dan.8,24).

– Kristus er den gode hyrde. (Joh.10,4-15). Antikrist er den dårlige hyrde. (Sak.11,16-17).

– Kristus er sannheten. (Joh.14,6). Antikrist er løgneren.(2.Tess.2,11).

av Steinar Handeland

På sine gamle dager fant min far stor trøst i de bibelske løfter: «Han døde FOR meg! Han oppstod til MIN rettferdiggjørelse.» Det holder for Gud hva Jesus har gjort for meg i forsoningen på korset! (2.Kor.5 og Rom. 4.) Skyldbrevet MITT ER utslettet med Jesu blod! Han gjorde det FOR meg!

Nylig leste jeg i en lærebok for barn om hva kristendom stod for. Det var dessverre skrevet ut fra den katolske kirkes vinkel med alle sine sakrament. Noe av det som var forklart der, syntes jeg var riktig ille, bare hør hva det står i boken: «Tomas sa han først ville tro på at Jesus hadde stått opp fra de døde, hvis han fikk berøre sårene fra naglene og sverdet som til slutt drepte han.» Sitat slutt.

Dette er jo ren vranglære, for det sier for det første at Jesus ble stukket i hjel, og for det andre at han ble drept med et sverd? Dette er å fortelle eventyr. For hele Skriften sier som Johannes vitnet: kap.19, 32 – 37: «Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham, men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. For dette skjedde for at Skriften skulle oppfylles: Intet ben skal brytes på ham. Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennom- borret.»

av Konrad Landro

«Fra arkivet mars 2001»

At Jesus ble fristet av djevelen er åpenlyst.(Matt. 4, 1-11) Ja, han ble fristet i langt større grad enn noen andre.

Den lure djevel visste nok at Jesus var Guds Sønn. Likevel spurte han: Er du Guds Sønn? Nettopp dette forsterker fristelsen. Hvor fristende måtte det ikke være for Jesus å bevise både for djevelen og alle andre at han var Guds sønn, ved å gjøre «disse stener til brød»?

Det hadde ikke vært noen sak for han. Han kunne gjort så mye brød av «disse stener» at alt bakverk hadde vært overflødig for ettertiden. Men han gjorde det ikke. I stedet sa han noe som betyr langt mere enn en verden full av brød. «Menneskene lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» (v 4). «Guds ord er levende og kraftig.» Hebr 4,12. «Verden er kommet i stand ved Guds ord.» (Hebr 11,3.) «Og han bærer alle ting ved sitt krafts ord.»( Hebr 1,3). «Gjenfødelsen skjer ved Guds ord.» (1 Pet 1, 3)

«Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.»( Jer 15,16.) «Han holder oss i livet ved sitt ord.» (Sal 119,50.)

av Lars Rustbøle

«Fra arkivet februar 1939»

«Det er bare et skritt mellom meg og døden.» 1Sam 20,3.

Det fortelles om en fritenker som gikk sammen med en prest. Fritenkeren hadde morro av å drive gjøn med teologen, samtidig som han ville prøve å sette ham fast ved sine spørsmål.

«Jeg liker godt å vite avstanden til det sted jeg skal til, sa fritenkeren. De kan ikke være så snill å si meg hvor langt det er igjen til helvete?»

«Jo, det skal De snart få vite» sa presten i det han så på klokken. «Dersom De døde nå, så vil De være fremme på mindre enn et halvt minutt.»

Det var kun et skritt igjen!

Et skritt er ingen lang vei. Vi tar skrittene ut som noe selvfølge uten å legge merke til dem. Men skrittet som David snakker om, er så alvorlig at alle bør tenke på det. Det fører en like inn i evigheten, inn til det sted som en valgte i livet