av Lillian Nedland
Jeg vil fortelle en historie som jeg hørte på et møte for noen år siden.
Det skulle være misjonsmøte, og predikanten hadde talen ferdig. Han pleide alltid være godt forberedt. Bedehuset lå et stykke fra der de bodde så han og konen måtte overnatte på et hotell.
Da de skulle legge seg om kvelden, kom ordene fra Rom 8,1 til ham: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»Predikanten undret seg,- for det var et misjonsmøte han skulle tale på. Senere på natten våknet han og det de samme ordene kom til ham på nytt. Dette skjedde også neste morgen.
Da skjønte han at det var Gud som ville han skulle tale over dette skriftsted.
Han kunne ikke tale om misjonen, - han måtte legge om hele talen. Det var dårlig med tid for å forberede seg på ny tale. -Nå må du være helt stille i bilen og ikke prate, sa han til sin kone! - for nå må jeg være i bønn og Den Hellige Ånds ledelse når vi kjører til møte.
Det var mye folk på møte, og han måtte si at han ikke kunne tale om misjonen. For det var ordet fra Rom 8,1 han var blitt spesielt ledet til å tale om.
I Bladet Evangelisten nr.18 var det en omtale hvor statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, besøkte skolene i landet og årets studenter. Her ble studenter oppfordret til å lese og studere Bibelen. Fra statsminister ble det sagt: "I den boken finnes grunnlaget for hvorfor vi er her, hvorfor vi har kommet tilbake hit, og hvorfor vi blir værende her."
Sitatet viser at Statministeren i Israel er kjent med det profetiske ordet.
Grunnlaget
Grunnen til at staten Israel er en realitet, har å gjøre med at Gud har gitt jødene et land. «Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat...» 1Mos 15,18. Dette blir lovet på nytt til Isak og Jakob. Gud er alene forpliktet på avtalen. Det er ingen gjensidig forpliktelse, men Gud selv tok hele ansvaret for at alt skulle bli oppfylt.
«Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.» Jer 31,35.
Av Borgvald Birkeland
Disiplene til Jesus var godt kjent i Det gamle testamentes skrifter, og viste at en gang skulle deres land bli et stort rike der Messias vil bli konge og regjere over Israel.
Før Jesu himmelfart spurte de Ham: «Herre! gjenreiser du på den tid «riket for Israel»? Svaret vet vi.
Det er nå gått snart totusen år siden dette hendte. Denne tid er blitt en misjonstid og frelsestid tid for å nå hedningene.
Jesus hadde tidligere talt til dem om dette «riket» der det skal skje en gjenfødelse når han kommer tilbake og setter seg på sin herlighetstrone (på Sion). «For fra Sion skal lov utgå, og Herrens Ord fra Jerusalem» (Mika 4,1-3 og Jesaja 2,1-4.) Dette vil skje i de siste dager sier profetene, under den tid vi ofte kaller for Messiasriket, eller tusenårsriket, der Kristus sitter på Davids trone.
av Trygve Vasvik
Vi kjenner til at Egypt også har vært et tilfluktssted for Guds folk. I Bibelen leser vi om Abraham og Sara, Jakob, Josef og Moses som søkte tilflukt i Egypt. Også Maria, Josef og Jesus fikk bruk for fristaden da Herodes ville drepe Jesus.
Da Israels folket gikk over Jordan og inn til sitt land Israel ga Herren dem bud om å opprette seks tilfluktssteder 4M 36,6. De skulle plasseres rundt om i hele Israels land, både øst og vest av elven Jordan. For at en drapsmann som av vannvare slår noen i hjel, kunne flykte dit. (Josva 20).
Vi kan stille spørsmålet hvordan ble han en drapsmann?: »-- slik det kan skje når en går med sin neste ut i skogen for å hogge tømmer og han hogger til med øksen for å felle et tre, men øksen farer av skaftet og treffer hans neste, så han dør – da kan han flykte til en av disse byene og berge livet. 5M19:5.
av Adolf Bjerkreim
«Fra arkivet – september 1931»
Kristus hadde ofte gjort oppmerksom på at han nå skulle gå bort fra verden.
Men her synes disiplene å være lite interesserte. På en mild måte bebreider han dem dette og seier: «Nå går jeg bort til ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen?» Joh 16,5.
Som det er av betydning å vite hvor Kristus gikk da han forlot verden, er det også av største betydning å vite hvor vi selv går, når vår bortgang kommer.
Dette er utvilsom livets viktigste spørsmål: Hvor hen går jeg?
Må vi her få gjøre spørsmålet enda mer personlig: Hvor går du?
